Mariannes kalkskall Diderma meyerae

Nøkkelkarakterer

Arten har 1–2,5 mm store, nærmest kuleformede sporokarper som alltid sitter flere tett sammen. Det ytre peridiet er hvitt eller farget blekt oker eller nærmest rosa. Det indre peridiet er gjerne metallglinsende blålig med et mønster av åser som skyldes kalkavleiring. Hypothallus er hvitt eller gulaktig og kan være tydelig eller fraværende. Kolumella er halvkuleformet og hvit, kremfarget eller lyst rustfarget. Kapillitiet består av 1–5 µm tykke, uregelmessige tråder som er mørkebrune (med blekere ender) og ofte med knuter eller fortykninger. Arten har sporer som måler 10–13 (–15) µm og er distinkt vortet og vortene flyter gjerne samme og danner korte åser (dette kan være vanskelig å se i lysmikroskopet ved 400x).

Levested

Arten forekommer i snøsmeltingen om våren (nivicol), på tynne kvister og døde planterester.

Forvekslingsarter

Det finnes fire lignende nivicole arter:

Diderma niveum er alltid rent hvit (med mindre det ytre, kalkholdige peridiet mangler), har kraftigere oransjefarget kolumella og tett og jevnt vortete eller fint piggete sporer. Arten kan også ha et «mønstret» indre peridium, men ikke så blåglinsende metallisk som Diderma meyerae.

Diderma alpinum har en blanding av mer uregelmessig formede sporokarper og korte plasmodiokarper, oftest tydelig kalkholdig hypothallus og har jevnt fordelte, adskilte vorter/pigger på sporene.

Diderma microcarpum har kulerunde, små (< 1 mm) sporokarper og oftest lite utviklet hypothallus. Sporene har jevnt fordelte, adskilte vorter/pigger på sporene.

Diderma europaeum er rent hvit, men har ofte plasmodiokarper sammen med avrundede sporokarper. Kolumella er her hvit, kapillitium er tynnere og blekere og sporene har oftest et karakteristisk «øyeeple»-utseende.