Lappfuru er ein nokså kontinentalt utbreidd underart av furu. Underarten er mest funnen i fjellstrøk. Lappfuru veks langsamt og har difor vorte mykje verdsatt som trevirke i bygningar, møblar og treskurd (“malmfuru”).

Innhold

The image is missing a description

Nålene hos lappfuru sit på i fleire år, som fleire skilde kransar.

Kjenneteikn

Lappfuru kan bli opptil 30 m høg og einstamma, men er oftast mykje meir lågvaksen og ofte fleirstamma, stundom krokete, òg når ho veks i skog. Nålene er nokså tjukke, blir berre 2–5 cm lange, og er oftast noko gulgrøne. På eldre tre og kvistar sit buntane av nåler oftast i tydelege, godt skilde kransar og fell først av etter 6–10 år.

The image is missing a description

Lappfuru har nokså korte, tjukke nåler, og ofte er dei noko meir gulgrøne enn hos skogfuru.

The image is missing a description

Lappfuru har mindre kongler enn skogfuru, og oftast er dei noko kortare.

The image is missing a description

Oppdelinga i skilde nålkransar er ofte svært tydeleg på eldre tre og greiner.

The image is missing a description

Lappfuru kan bli svært gammal. Dette treet, på Røros, fekk stå att då koparverket elles tok all skogen til bruk i gruvene og smeltehyttene på 1600-talet. Ho kan ha stått frå før den ‘vesle istida’ frå 1400- til 1700-talet.

Kromosomtal

Lappfuru er diploid med grunntal x = 12 og kromosomtal 2n = 24.

Økologi og utbreiing

Lappfuru veks i mykje dei same skogtypane som skogfuru, men ho er meir kontinentalt utbreidd og veks hovudsakleg i ås- og fjellområde. Ho har ei oppdelt utbreiing i Noreg, men utbreiinga heng truleg saman gjennom Nord-Sverige og Nord-Finland. Ho veks i dei mest kontinentale fjelldalane i sør, hovudsakleg nord i Hedmark og Oppland og søraust i Sør-Trøndelag, men òg nokre stader langsmed fjellkjeda og i åstrakter i Mjøsområdet, Buskerud og Telemark. I Nordland har lappfuru nokre førekomstar i indre Salten. I Troms og Finnmark er lappfuru det viktigaste bartreet, og den nordlegaste furubestanden i Skandinavia, i Børselv i Porsanger i Finnmark, høyrer til lappfuru.

Elles er lappfuru utbreidd austover gjennom Nord-Russland til nordvestlege Sibir.

Kommentarar

Utbreiinga til lappfuru tyder på at ho er ein svært tidleg innvandrar som truleg kom austfrå, frå Russland inn i Noreg, og som seinare har vorte omringa av og delvis genetisk blanda med den meir ekspansive og sørlege rasen skogfuru. I nord kom ho kort tid etter at isen forsvann etter den siste istida, for kring 10 000 år sidan.

Forvekslingar

Det kan vera vanskeleg å sjå skilnad mellom underartane lappfuru og skogfuru subsp. sylvestris. Lappfuru har tjukke og korte, noko gulgrøne nåler der buntane på noko eldre kvistar på fullvaksne tre sit i tydelege, skilde kransar langsetter kvistane, og der nålene heng på i 6–10 år. Skogfuru har lengre og grannare, noko blågrøne nåler der buntane sit nokså jamt langsetter kvistane på fullvaksne tre, og der nålene heng på berre i 2–5 år. Skogfuru er oftast eit einstamma og rettstamma tre når ho veks i skog, medan lappfuru ofte er eit fleirstamma og noko krokete tre.

Kjelder

Christensen KI (2000). Coniferopsida. I Jonsell B (utg.). Flora Nordica 1 Lycopodiaceae – Polygonaceae: 91–115.

Chromosome Counts Database (CCDB). http://ccdb.tau.ac.il/search/ Lasta ned 15/11/2023

Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utg.. Samlaget, Oslo. 1255 s.

Elven R, Fremstad E og Pedersen O (2013). Distribution maps of Norwegian vascular plants. IV. The eastern and northeastern elements. Akademika Publishing, Trondheim. 489 s.

Avvik mellom utbreiinga som er angjeve, og ho som synast i Artskart, skuldast at funna i Artskart er for dårleg dokumenterte, truleg byggjer på feilidentifiserte plantar eller feillokaliserte funn, eller gjeld dyrka plantar (i plantefelt). Stundom kjenner ein til førekomstar som førebels ikkje er inne i Artskart. Avvik kan òg skuldast taksonomiske endringar. Funn kan vere komne til etter at teksten vart utarbeidd i november 2021 og revidert i november 2023.

Om denne siden

Publisert: 14. januar 2021
Forfattere
Heidi Solstad
Reidar Elven
Utgiver
Multiconsult ASA
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo