Phialella quadrata maneter er relativt vanlige, men i Nord-Atlanteren blir de ofte forvekslet med andre, mer tallrike arter som Clytia hemisphaerica og Clytia gracilis, og dermed underrapportert. Hydroidekoloniene blir derimot hyppig observert i grunt vann, hvor de ofte bidrar til begroing på diverse underlag.

Innhold

Kjennetegn

Hydromedusaen

Maneten er relativt liten, med en nesten halvkuleformet klokke opp til 13 millimeter i diameter.

Fra midten av klokken henger det et kort manubrium, som er tydelig firkantet ved roten og bærer en munn med fire korte lepper. Fire rette radialkanaler strekker seg utover fra manubriet, og hos kjønnsmodne individer har hver kanal en gonade. De pølseformede gonadene befinner seg på den ytre tredjedelen av radialkanalene, uten å nå klokkeranden. I noen individer har gonadene en synlig rille i midten.

Klokkeranden bærer 16-32 tentakler, som vokser ut av runde tentakelbulber. Mellom tentaklene finnes åtte statocyster (to per kvadrant), som brukes som balanseorganer. Disse inneholder tre til fire små konkresjoner hver, men antallet kan variere fra to til åtte.

Manubriet og tentakelbulbene er ofte rødgule til rødbrune i fargen, mens gonadene er vanligvis gulaktige. Noen individer har fire svarte flekker øverst på manubriet.

Hydroider

Polyppene til arten lager små kolonier som kan nå opp til 5-6 millimeter i størrelse. Koloniene er bygd opp av korte, rette skudd som er lett forgreinede og viser klare ringlignende markeringer langs skuddene. Skuddene gror ut fra en glatt, krypende stolon i uregelmessige avstander. Greinene peker generelt oppover og gjør at kolonien virker delikat.

På tuppen av hvert skudd eller grein sitter det en enkel polypp, som er omhyllet av en beskyttende kappe kalt hydrotheca. Hydrothecaene har tynne vegger, og er formet som høye, smale glass som blusser ut ved toppen. Hvert hydrotheca har et lokk, kalt operculum, som er bygd opp av 10 triangulære klaffer, som dekker hydrothecaet sømløst.

Nye maneter blir produsert inni større, flatt-toppede strukturer kalt gonotheca. Disse er formet som opp-ned flasker som smalner ved roten. Gonothecaene er oftest festet til stolonene, selv om de også kan forekomme på de rette skuddene til hydroidekolonien.

Forvekslingsarter

Manetene til Phiaella quadrata blir mest sannsynlig forvekslet med Clytia hemisphaerica eller Clytia gracilis; begge artene er vanlige og utbredt i det nordlige Atlanterhavet.

Å skille disse artene fra hverandre kan være utfordrende, spesielt for yngre eller ødelagte eksemplarer, eller om man ikke har mulighet til å utføre en grundig undersøkelse under høy forstørrelse. I slike tilfeller er det nødvendig med eksperthjelp for sikker identifisering.

P. quadrata kan likevel bli identifisert ved å undersøke antall og struktur til statocystene langs klokkeranden. Phialella quadrata har alltidåttestatocyster, som har flere enn en konkresjon i seg, mens både Clytia hemispaerica og Clytia gracilis har flere enn åtte statocyster, som oftest med kun en konkresjon hver.

Viser bilde av Clytia gracilis der den ligner på Phialella quadrata
Ved første øyekast kan Clytia maneter (som denne Clytia gracilis) ligne veldig på Phialella quadrata, men ved nærmene inspeksjon av klokkeranden kan en observere forskjeller mellom dem.
Viser antall balanseorganer hos Phialella quadrata og en Clytia art og hvordan de er forskjellige
Antall statocyster (se piler) er hovedtrekket som skiller Phialella quadrata (t.h), som har bare åtte statocyster og aldri mer enn en statocyst mellom to tentakler, fra Clytia spp. (t.v), som har 16 eller flere statocyster og kan ha mer enn en statocyst mellom tentaklene.

Hydroidekoloniene til Phialella quadrata lignerveldig på Opercularella lacerata, og de to artene finnes også i samme habitat. Opercularella lacerata-kolonier er allikevel ofte større, opp til 10 millimeter. De er også mer forgreinede, med greiner som vokser ut i en 60-graders vinkel. Phialella quadrata-kolonierer mindre, kun opptil 6 millimeter store. De er mindre forgreinede, med greiner som vokser for det meste rett oppover. I tillegg produserer Opercularella lacerata ikke maneter, mens Phialella quadrata gjør det.

Biologi

Manetene til Phialella quadrata finnes typisk ved kysten, mens hydroidekoloniene vokser i grunt vann, og kan også forekomme i fjæresonen.

Observasjoner av begge livstadiene er spredte, men maneten er blitt observert til alle årstider i Nordøst-Atlanteren, hvor antall maneter ofte når en topp i perioden April-September. I denne perioden kan maneten bli lokalt tallrik, og store oppblomstringer er blitt rapportert et fåtall ganger. Forklaringen til at manetene blir observert gjennom hele året kan være at arten produserer flere generasjoner i løpet av et år, men dette har ikke blitt forsket på i detalj.

Phialella quadrata maneter har blitt pekt på som mulige vektorer for bakterien Tenacibaculum maritimum, som kan smitte og forårsake sykdom i fisk. Koloniene er svært tilpassingsdyktige og kan vokse på et bredt utvalg underlag, for eksempel andre hydroider og alger, men også kunstige, menneskeskapte underlag, som kaier eller båtskrog.

Viser oppblomstring av Phialella quadrata og andre småmaneter
Under oppblomstringer av Phialella quadrata finner man ofte også andre småmaneter, som for eksempel Dipleurosoma typicum eller ulike arter av Clytia.

Utbredelse

Siden mange Phialella quadrata observasjoner ikke er bekreftet med molekylære data og arten er morfologisk svært lik mange andre arter, er det vanskelig å fastslå den reelle utbredelsen av Phialella quadrata.

Morfologisk like arter virker til å være utbredt i kystnære strøk i både Atlanterhavet og Stillehavet, og Phialella quadrata har blitt observert ofte i Nord-Frankrike, Belgia, Nederland, Storbritannia, Irland, Danmark, Sverige og Norge, men også sporadisk i Middelhavet. Det er også gjort observasjonen fra Japan, New Zealand, Chile, Morocco og Guineabukta, men disse observasjonene bør bli tolket med noe tvil, siden de kan gjelde hittil ubeskrevne, lett forvekslede arter, og ikke Phialella quadrata.

Kilder

Bruno, D. W., & Ellis, A. E. (1985). Mortalities in farmed Atlantic salmon associated with the jellyfish Phialella quadrata.

Cornelius, P. F. S. (1995). North-west European thecate hydroids and their medusae. Part 1. Introduction, Laodiceidae to Haleciidae (Synopses of the British Fauna, Vol. 50-1.) Field Studies Council.

Ferguson, H. W., Christian, M. D., Hay, S., Nicolson, J., Sutherland, D., & Crumlish, M. (2010). Jellyfish as vectors of bacterial disease for farmed salmon (Salmo salar). Journal of veterinary diagnostic investigation, 22(3), 376-382.

Kramp, P. L. (1959). The Hydromedusae of the Atlantic Ocean and adjacent waters (Carlsberg Foundation`s Oceanographic Expedition round the world and previous "Dana"- Expeditions, 1928-30. Vol. 46.) Carlsberg Foundation.

Russell, F. S. (1953). The medusae of the British Isles. Volume 1: Anthomedusae, Leptomedusae, Limnomedusae, Trachymedusae, and Narcomedusae. Cambridge, UK: Cambridge University Press.

Om denne siden

Publisert: 8. oktober 2026
Forfattere
Luis Martell
Joan J. Soto-Àngel
Erlend Hallaren
Sanna Majaneva
Fredrik Broms
Aino Hosia
Utgiver
Universitetsmuseet i Bergen, Universitetet i Bergen
Akvaplan-niva
UiT Norges arktiske universitet