1. Artsprosjektet
  2. Kartleggingsprosjekter
  3. Land
  4. Virvelløse dyr

Øyefluer
30-17

Publisert Sist endret

Øyefluer bærer sitt navn med rette; hodet består så å si kun av to enorme fasettøyne. 

Familien øyefluer (Pipunculidae) er en relativt liten familie av tovinger, som teller omkring 1 500 arter på verdensbasis. Artene er parasittoider og legger sine egg i ulike små-sikader. Når larven har blitt stor nok, dreper den sikaden, kryper ut og forpupper seg på utsiden.

Øyefluene antas å danne søstergruppen til alle høyerestående fluer. Vår kjennskap til norske øyefluer er svært mangelfull, og bare 47 arter var kjent fra Norge før oppstart av prosjektet. Nå har det blitt funnet 45 arter til, så det totale artsantallet i Norge er 92. To slekter, Cephalosphaera og Microcephalops, har blitt påvist i Norge for første gang. Åtte av disse artene er med stor sannsynlighet nye for vitenskapen, og blir beskrevet fortløpende. Selv om det er funnet mange nye arter for Norge, er det sannsynligvis flere arter igjen å oppdage! Ved prosjektets slutt har 61 arter blitt DNA-strekkodet.

De norske museumssamlingene har blitt gjennomgått, og funn som tidligere bare har vært bestemt til familie eller slekt har blitt artsbestemt. I tillegg har det blitt samlet inn nytt materiale, hovedsaklig ved bruk av nettfangst. I løpet av prosjektperioden har 60 lokaliteter fra Fredrikstad i sør til Hemnes i nord blitt undersøkt.

Det kan se ut som om øyefluene har stor forkjærlighet for skogsområder med relativt ensartet undervegetasjonen hvor solens spill gjennom trekronene danner er mosaikk av sol- og skyggeflekker. I slike habitater flyr øyefluene relativt sakte, og med de rette lys- og bakgrunnsforholdene er det lett å se dem. Et ideelt sted å lete, er tette blåbærmarker i barskog, en naturtype som er både vanlig og utbredt i Norge. De idelle værforholdene for å lete etter øyefluer er temperaturer over 16 grader, solskinn og vindstille. Hvis det derimot har vært en periode med mye nedbør eller kaldt vær (under 14 grader), kan øyefluene tilsynelatende være «borte». Grunnen til dette er sannsynligvis at det ikke klekker nye indivder fra puparier når været er for kaldt.

 

Innsamlingsmetoder

Nettfangst, Malaisefeller, museumsmateriale