Sildrekartlav
Rhizocarpon hochstetteri
Sildrekartlav er vanlig på bergvegger i hele landet, særlig på litt fuktige flater. Den kan minne om brunsvart kartlav, som ofte vokser på samme steder, men har tynnere, mer sammenhengende thallus, mer skarpt avsatt apotheciekant, grønt epihymenium og fargeløse sporer.
- Innhold
- Morfologi
- Kjemi
- Habitat
- Kommentar
- Forvekslingsarter
Morfologi
Thallus er oppsprukket til areolert og blir opp til 10 cm i diameter. Hypothalluset er vanligvis dårlig utviklet og er svart. Areolene er opp til 0,5 mm i diameter, mellombrune til mørkebrune, vanligvis med et grått anstrøk og matte. Areolene er hovedsakelig sammestilte, kantete, flate til svakt konvekse og ofte tynne. Margen reagerer ikke med KI (KI–).
Apotheciene blir opptil 0,7 (–1,5) mm diameter, er svarte og ikke pruinøse. Apotheciene er hovedsakelig runde eller ofte med noe bølget kant, vedvarende flate og med en smal og vedvarende kant. Excipulumet er gjennomgående brunsvart eller lysere brunt i indre del, mangler krystaller og reagerer ikke når K tilføres (excipulum K–). Hypotheciet er mørkebrunt og reagerer ikke når K tilføres (K–). Hymeniet er fargeløst eller grønt, særlig i øvre del. Epihymeniet er mørkebrunt, inneholder noen ganger krystaller som løses i K og reagerer ikke når K tilføres (epihymenium K–). Arten har parafyser med skarpt avgrenset, mørkebrun pigmentkappe i apikalcellen Det er 8 ascosporer i hver ascus. Sporene er 1-septerte, vedvarende fargeløse eller blir svakt brunlige og måler 17–28 × 9–13 µm.
Kjemi
Arten inneholder ingen lavsubstanser eller sjelden stictinsyre. Fargereaksjoner. Margen reagerer som oftest ikke når PD og K tilføres, men kan sjeldent bli orange når PD tilføres og gul når K tilføres, og den reagerer aldri med C (marg PD– og K–, eller sjelden PD+ orange og K+ gul, C–).
Habitat
Sildrekartlav er vanlig på silikatberg, særlig på fuktige eller periodisk overrislede bergvegger.
Kommentar
Arten gjenkjennes av det oppsprukkete til areolerte, brune, ikke-amyloide thalluset med apothecier som har smal og ofte med bølget kant, den skarpt avgrensete pigmentkappen i parafysenes apikalcelle, og de 1-septerte, fargeløse til svakt brune ascosporene. Hos R. badioatrum er areolene mer konvekse, parafysene mer diffust pigmenterte, og ascosporene blir tidlig mørkebrune. Den svært sjeldne, dårlig forståtte liten sildrekartlav, R. infernulum, skilles fra sildrekartlav hovedsaklig på sporestørrelsen (15–19 × 7–10 µm).
