Fjellkartlav
Rhizocarpon alpicola
Fjellkartlav er en vanlig art på stein i fjellet, og kan, sammen med vanlig kartlav, gi hele fjellsider et gult preg. Arten er synlig på lang avstand. Fjellkartlav gjenkjennes på de store, gule areolene, men for sikker bestemmelse må man kontrollere at den også har store, to-rommete (én tverrvegg mellom) sporer, og at den ikke reagerer ved tilførsel av kalilutløsning (K–).
- Innhold
- Morfologi
- Kjemi
- Habitat
- Kommentar
- Forvekslingsarter
Morfologi
Fjellkartlav har et areolert thallus som er opptil 20 cm i diameter. Prothalluset er godt utviklet, svart, og noen ganger svakt pruinøst. Areolene er 1,5–3 mm i diameter, sterkt gule (svært sjelden er de blekt grå), og matte. De er sammenstilte til vidt spredte, vanligvis oppsprukne, og ganske tykke. Videre er areolene runde til kantete eller irregulære, flate til moderat konvekse, og glatte eller sjeldent svakt ru. Margen reagerer ikke med KI (KI–).
Apotheciene er opptil 1,5 mm i diameter, svarte, og ikke pruinøse. De er runde til kantete, flate til svakt konvekse, og med utydelig kant. Excipulumet er rødbrunt, og reagerer rødt med tilførsel av K (K+ rødt), mens hypotheciet er mørkebrunt, og reagerer ikke med tilførsel av K (K–). Hymeniet er fargeløst, og epihymeniet er lyst brunt eller delvis mørkebrunt, og reagerer svakt rødt med tilførsel av K (K+ svakt rødt). Fjellkartlav har ingen krystaller eller gryn i apotheciene. I hver ascus er det 8 ascosporer, som er 1-septerte, mørkebrune, og 18–32 × 9–15 µm.
Kjemi
Fjellkartlav inneholder rhizocarpsyre (mangler svært sjeldent) og psoromsyre. Margen reagerer gult med tilførsel av PD (PD+ gult), og reagerer ikke med tilførsel av K eller C (K–, C–).
Habitat
Fjellkartlav er vanlig på silikatstein i fjellet, og er også spredt i lavlandet. Den forekommer fra eksponerte rabber og topper til snøleier.
Kommentar
Arten er lett gjenkjennelig ved det store, gule thalluset og den ikke-amyloide margen som blir gul med tilførsel av PD (PD+ gul) og som ikke reagerer med tilførsel av K (K–). Andre gode kjennetegn er de mer eller mindre spredtstilte areolene, de store 1-septerte ascosporene og det brune epihymeniet.
