Variasjon i vannets og bunnens saltholdighet er en viktig årsak til variasjon i artssammensetningen i saltvannssystemer, noe denne miljøvariabelen beskriver.

Miljøvariabelen er aktuell for mange romlige skalaer og naturtypenivåer. På en stor romlig skala avtar saltinnholdet fra åpent hav og innover i fjordene, mens den på en mer lokal skala varierer for eksempel ved utløpet av elver, og i forsenkninger som periodevis får saltvann som fordamper. SA Marin salinitet består av flere enkeltgradienter, men med variasjon som bare delvis faller sammen. Det viktigste her er «normalsaliniteten», for eksempel definert som gjennomsnittlig saltholdighet i havvannet som fjærebelte- eller saltvannsbunnen er i kontakt med. En annen enkeltgradient er maksimums- og minimumssaliniteten, for eksempel definert som høyeste, respektivt laveste, saltholdigheten i bunnen ett sted i løpet av en tidsperiode. Her har minimumssaliniteten betydning for utbredelsen av dypvannsarter i fjorder. Samvariasjonen mellom normal- og maksimalsaliniteten er sterk, bortsett fra på steder der periodevis stagnerende saltvann fordamper (pøler, litoralbasseng og saltenger). Slike forhold beskrives av SF Saltanrikning av mark i fjærebeltet.

Kunnskapsbehov: 

  • Det er behov for kunnskap om variasjonen i artssammensetning relatert til saltholdighet for å finne ut hvor mange basistrinn det er mellom SA∙0 og SA∙+. Det er også behov for å vite om andre natursystemer er sammenliknbare med hensyn til om andre relevante LKM.

 

Basistrinn