Småsmalmaur
Leptothorax muscorum
Dronning av småsmalmaur Leptothorax muscorum.
Småsmalmaur lever i mange ulike naturtyper både på åpen mark og i skog. Den forekommer ofte i samme områder som håret smalmaur, men er mindre og lysere enn denne. Arten er funnet nord til Trøndelag og er mest vanlig lavlandet, men er også funnet i fjellskog.
Kjennetegn
Arbeider av småsmalmaur Leptothorax muscorum.
Hann av småsmalmaur Leptothorax muscorum, fra siden.
Småsmalmaur Leptothorax muscorum er svært lik eikesmalmaur, men skiller seg fra denne på at ryggtaggene peker rett bakover og at petiolen er mer avflatet på toppen sett fra siden. Arbeiderne har en nokså jevn oransjebrun farge, men hodet og bakkroppen er ofte noe mørkere. Antennene har 11 ledd og er lyse med mørk klubbe. Beina er helt lyse uten utstående behåring. Pannelistene er rette eller svakt bøyde i framkant. Munnskjoldet er glatt og glinsende i midten, men har av og til svak ruglet struktur eller riller. Hodet har ellers gjennomgående langsgående rilleskulptur. Mellomkroppen sett fra siden har en forsenkning i bakre del. Ryggtaggene er relativt slanke og peker rett bakover i forhold til ryggplanet. Bakkroppen er jevnt brun med spredt behåring. Dronningene ligner arbeiderne men er mørkere på mellomryggen. Ryggtaggene er noe kortere og kraftigere enn hos arbeiderne og peker på samme måte rett bakover.
Hannen er gjennomgående mørkt brune med noe lysere bein. Antennene har 12 ledd. Vingene er blanke med lite synlige ribber.
Lengde: arbeider, 2,5–3 mm; dronning, 3,5–4 mm; hann, 3,5–4 mm.
Utbredelse
Småsmalmaur finnes fra sørlige deler av Fennoskandia og sørover til Alpene. Arten finnes hele veien østover gjennom Kaukasus og Sør-Sibir til Stillehavskysten og Japan.
I Norge er arten vanlig i lavlandet i Sør-Norge nord til Tautra i Nord-Trøndelag. Den er også funnet i fjellskog opp til 700 moh. på Oppdal i Sør-Trøndelag. Arten ble trolig først funnet i Norge av Auguste Forel i Fagernes, Oppland på slutten av 1800-tallet (Strand 1919).
Levesett
Småsmalmaur finnes i mange ulike naturtyper. I lavlandet trives den godt i furuskog der den danner kolonier under bark og i morken ved. Den kan også utnytte andre treslag enn furu. Vel så ofte finnes den på åpen mark der den gjerne danner kolonier under mose på sand og grus eller nakent berg der temperaturen blir høy om sommeren. Dette gjelder særlig i nordlige og høyereliggende deler av utbredelsesområdet.
Samfunnet er lite og består som regel av 50–100 arbeidere og ei dronning eller noen få dronninger.
Småsmalmaur er hovedsakelig rovdyr på små invertebrater som spretthaler og midd, men kan også hente nektar fra planter.
Svermingen foregår som regel i løpet av perioden fra midten av juli til midt i august. Småsmalmaur kan opptre som slaver hos røvermaur Harpagoxenus sublaevis.
Bol av småsmalmaur Leptothorax muscorum i eikekvist. Horten i Vestfold. 7. mai 2015.
Forvekslingsarter
Arten er sammen med håret smalmaur Leptothorax acervorum og engdvergmaur Temnothorax tuberum, en av tre vanlige arter av små lyse maur. Småsmalmaur skilles fra håret smalmaur på at førstnevnte er mindre og lysere og mangler utstående beinbehåring. Fra engdvergmaur (og andre Temnothorax-arter) skilles småsmalmaur på at antennene har 11 og 12 ledd hos henholdsvis arbeidere/dronninger og hanner, og ikke tilsvarende 12 og 13 ledd som hos dvergmaur. I tillegg går bakkroppens sidekant i en jevn bue fra postpetiolen og bakover når dyret betraktes ovenfra. Hos dvergmaur går bakkroppens sidekant rett ut eller litt fram fra postpetiolen for så å svinge i en jevn bue bakover.
Den er imidlertid mest vanskelig å skille småsmalmaur fra den mer sjeldne arten eikesmalmaur Leptothorax gredleri. Både hos arbeidere og dronningen peker ryggtaggene rett bakover, mens de hos eikesmalmaur peker litt mer skrått oppover. Petiolen sett fra siden er mer avflatet på toppen og S-formet buet langs bakkanten. Hos eikesmalmaur er toppen spiss og bakkanten mer rett slik at petiolen får en mer trekantet profil.
Habitat for småsmalmaur Leptothorax muscorum. Kviningen, Tautra 2014.