Enghumle
Bombus sylvarum
Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk.
Dronning og arbeider
Dronning av enghumle Bombus sylvarum, melanistisk form.
Arbeider av enghumle Bombus sylvarum, normal form (gråfarget).
Dronningen av enghumle er liten (lengde ca. 16 mm) og forekommer i to ulike fargeformer. Hos oss er den brunsvarte, melanistiske formen med oransjerød bakstuss den vanligste. Et av de beste kjennetegnene er de lysegrå hårduskene ved hoftene på midtre beinpar. Den normale fargeformen har svart mellomkropp med lysegrå krage og skutell, samt en bakkropp med tverrbånd i svart og lysegrått. Bakstussen er blek oransjerød. Også arbeiderne opptrer i de samme to fargeformene som dronningen. De har som dronningene lysegrå hårdusker ved hoftene på midtre beinpar. Utpå sommeren kan bakstussen være sterkt bleket. De to fargeformene kan opptre i ett og samme bol.
Hanner
Hann av enghumle Bombus sylvarum, normal form (gråfarget) .
Genitalia av enghumle Bombus sylvarum.
Hanner av enghumle opptrer med de samme to fargeformene som hos hunnene. Ansiktsbehåringen på hanner av den grå fargeformen er lys, mens den er mørk hos den melanistiske.
Utbredelse
Enghumle er utbredt i store deler av Europa og vestlige deler av Asia. I Norge har den en sørlig utbredelse i lavlandet, og gjerne kystnært, fra Vest-Agder og nordover til Mjøsa. Den normale, men mest sjeldne grå fargeformen, er vanligst i indre, østlige strøk på Østlandet, der den ofte dominerer. Langs kysten dominerer den melanistiske formen.
Levesett
Enghumle er en lavlandsart knyttet til blomsterrike enger. Den er særlig vanlig i kystnære strøk på Østlandet og på strandengene langs Oslofjorden er den ofte er den vanligeste humlearten.
Dronninger er i Norge registrert fra 17. april til 23. oktober, arbeidere fra 23. mai til 18. oktober og hanner fra 20. juli til 26. september.
Enghumle plasserer bolet oppå bakken. Arten danner forholdsvis små samfunn på 80–150 individer.
Forvekslingsarter
Underside
Dronning av enghumle Bombus sylvarum, underside.
Labrum
Fremre del av hodet på enghumle Bombus sylvarum. Merk den glinsende og skarpe lamellen på nedre del av overleppen (labrum).
Dronninger og arbeidere av melanistiske enghumler kan ligne på gresshumle, tyvhumle og steinhumle. Enghumle kan skilles fra steinhumle og tyvhumle på at den har røde hår på bakleggene, og fra gresshumle på de lysegrå hårduskene ved hoftene på midtre beinpar (se bilde av underside). Overleppens framkant (labrum) er sylskarp og glinsende hos enghumle (se bilde av labrum), mens den er mer butt og matt hos gresshumle. Dersom man er i felt, kan man legge merke til den lyse og tynne summetonen til enghumla som skiller seg klart fra de andre artene i tonehøyde.
Melanistiske hanner av enghumle er vanskeligere å skille fra gresshumlehanner da også sistnevnte har lyse hår på undersiden, inkludert på mellombeinas hofter. På gresshumle er de fremre platene på undersiden av bakkroppen (sternittene) mørke og mer eller mindre snaue, mens de tilsvarende leddene har lys behåring hos enghumle. Gresshumle har dessuten ofte lyse hår på T1 og T2. Ellers kan hanner av disse artene skilles på genitaliene. Også hanner av steingjøkhumle kan ligne på melanistiske enghumle-hanner. Disse er imidlertid ofte større, mer rufsete behåret og har mørkere behåring på undersiden.
Enghumler av den grå fargevarianten kan neppe forveksles med noen av våre andre humlearter, selv om slitte og bleke hunner kan minne litt om kløverhumle.
