Loppene er en middels stor orden med små, brune til svarte insekter som lever som blodsugere i pels- og fjærdrakten til pattedyr og fugler. Lopper kjennes lett igjen på den sideveis sammenklemte kroppen som ofte er utstyrt med kraftige, bakoverrettede hårkammer. Beina er utviklet til kraftige hoppebein. Loppene har fullstendig utvikling, og de lange, slanke og blinde larvene lever av forskjellig organisk avfall i vertens bol eller reir. Noen loppearter er knyttet til én bestemt vertsart, men de fleste har flere ulike verter. Lopper kan utløse allergiske reaksjoner hos mennesker og kan overføre enkelte sykdommer fra dyr til mennesker, først og fremst musetyfus, tularemi (harepest) og ekte pest.

Antall og utbredelse

Loppene teller om lag 2 000 arter på verdensbasis. De forekommer på alle kontinenter utenom Antarktis. I Norge har vi 50 arter, av hvilke nær tjue er registrert som blodsugere på menneske. De artene folk oftest kommer i kontakt med er fugleloppene (Ceratophyllus spp.), sjeldnere katteloppe (Ctenocephalides felis). Lenger sør i Europa er også hundeloppe (C. canis) og menneskeloppe (Pulex irritans) vanlige.

Anatomi

Kroppsbygning hos hundeloppe, en typisk representant for ordenen lopper

Viktige ordenskjennetegn er den lateralt flattrykte kroppen og de kraftige hårkammene på hode og bryst.

Loppelarve

Larvene mangler både bein og øyne. De lever i reiret eller bolet til vertsdyret og livnærer seg av ulikt dødt organisk materiale, inkludert blodrik avføring utskilt av de voksne loppene.

Loppene er små (opptil noen få millimeter lange) insekter med et karakteristisk og ganske ensartet utseende som gjenspeiler deres parasittiske levevis. Hodet er ganske lite og utstyrt med en kraftig, stilettformet sugemunn. Vinger mangler helt, og kroppen er pansret og kraftig flattrykt fra siden, noe som gjør loppene robuste mot knusing og vanskelige å få tak på. Loppene beveger seg ved å hoppe, og beina – spesielt det bakre beinparet - er utviklet til kraftige hoppebein. Beina er i tillegg utstyrt med lange klør som brukes til å klore seg fast til verten. Et karakteristisk trekk ved loppene er de kraftige hårkammene (ctenidia) på hodet og brystet hos de fleste arter.

  • Hodet er lite og bredt festet til kroppen. Panneøyne og fasettøyne mangler, men det finnes som regel et påfallende stort punktøye på hver side av hodet. Antennene er korte og kraftige og består av 11 ledd, hvorav de ni ytterste (flagellen) ofte er mer eller mindre sammensmeltede slik at antennen synes å bestå av tre ledd. Antennene kan foldes inn i spesielle spor bak øyet. De sugende munndelene er plassert under hodet, og består av en sagtannet stilett som er dannet av lacinia og omgitt av velutviklede labial- og maxillarpalper.
  • Brystet består av tre ledd som øker suksessivt i størrelse bakover. Brystleddene bærer ofte bakoverrettede hårkammer (ctenidia) langs bakkantene.
  • Beina er kraftige og utstyrt med kraftige børster. Det bakre beinparet er større enn de to øvrige. Hoftene er store og nedover-/bakoverrettede. Foten har fem fotledd og to kraftige klør.
  • Bakkroppen er (sett fra siden) oval og utstyrt med kraftige børster. På ryggsiden av det niende bakkroppssegmentet (pygidium) finnes det et område (sensilium) utstyrt med små sansehår.

Larvene er lange og smale med rundt tverrsnitt. De mangler helt lemmer og har lange, bakoverrettede børster på kroppssegmentene. På siste kroppsledd finnes to korte vedheng. Hodekapselen er velutviklet men mangler øyne. Antennen består bare av ett ganske langt ledd. Munndelene er bitende.

Ordenskjennetegn

Lopper kjennes lett igjen på den sideveis flatklemte kroppen, de kraftige hoppebeina, de sugende munndelene og de unike, kraftige hårkammene på hodet og/eller brystet hos de fleste artene. Også tilstedeværelsen av et sensilium på niende bakkroppsledd er karakteristisk for ordenen.

Systematikk

Loppene deles i 18 nålevende familier. Seks av disse er registrert i Norge. De eldste kjente loppefossilene er fra Kritt-tiden, og man antar at loppene oppsto i tidlig Kritt. Molekylære studier har vist at loppenes nærmeste slektninger er snønebbfluene (Boreidae) innenfor ordenen nebbfluer. Disse vingeløse nebbfluene, som av og til kalles snølopper, har til tross for kallenavnet få åpenbare likheter med de ekte loppene. De mest åpenbare ytre likhetene er vingeløsheten og hoppeevnen. Det finnes imidlertid mange mindre åpenbare likheter, så som multiple kjønnskromosomer, detaljer i reproduksjonssystemet og i spermienes oppbygning, samt spesialiseringer i muskler og nervesystem. Sammen med tovingene utgjør loppene og nebbfluene gruppen Antliophora.

Økologi og livssyklus

Alle voksne lopper er blodsugere på pattedyr eller fugler. Rundt 94% av artene lever på pattedyr, og av disse lever rundt 80% på smågnagere. Loppene lever i pels- eller fjærdrakten til verten, og bruker de velutviklede klørne og de kraftige hårkammene på hode og bryst til å holde seg fast. Verten er vanligvis en reir- eller bolbyggende art, og eggene slippes ned i bunnen av bolet hvor larvene så utvikler seg. Larvene er ikke blodsugere men lever av ulikt dødt organisk materiale. Hos noen arter livnærer imidlertid larvene seg også av de voksne loppenes blodrike avføring. Larveutviklingen involverer tre larvestadier, og den fullvoksne larven forpupper seg i en silkekokong. Etter klekkingen kan loppen bli liggende i kokongen i lengre tid, av og til over et år. Først når vibrasjoner i bolet eller en økning i CO2-nivået forteller den at verter er tilgjengelige, kommer den ut av kokongen. Også aktive lopper kan overleve flere måneder uten mat før en vert blir tilgjengelig. Når loppen sanser en potensiell vert, søker den aktivt mot den og prøver å hoppe over på den.

En del lopper er vertsspesifikke, men de fleste har flere potensielle verter. I tillegg kan en nyklekket eller utsultet loppe ofte ta næring fra andre arter enn den egentlige verten. Når folk kommer i kontakt med lopper i Norge, dreier det seg vanligvis om fuglelopper (Ceratophyllus spp.). Disse har som navnet tilsier fugl som hovedvert, men kan av og til komme inn i hus og bite mennesker. De overlever imidlertid ikke med menneske som vert og utgjør dermed ikke et varig problem. Tilsvarende kan katteloppe og flere andre loppearter unntaksvis bite mennesker. Menneskeloppen (Pulex irritans) regnes som utryddet i Norge men finnes i mange andre land. Loppenes evne til å benytte flere verter gjør dem i stand til å overføre sykdommer mellom arter, og de kan overføre flere sykdommer til menneske. Mest viktig i dag er musetyfus og tularemi (harepest). I historisk tid var loppene ansvarlig for de største og dødeligste epidemiene i menneskehetens historie, idet de overførte pestbakterien (Yersinia pestis) mellom rotter og mennesker.

Referanser

Grimaldi, D. & Engel, M. S. 2005. Evolution of the Insects. Cambridge University Press, New york. 755 sider.

Gullan, P. J. & Cranston, P. S. 1994. The Insects. An Outline of Entomology. Alden Press, Oxford, Storbritannia. 491 sider.

Larsson, S. G. 1942. Danske Insektlarver. Bestemmelsesnøgle til Orden. Entomologiske Meddelelser 22. 221-238.

Larsson, S. G. 1966. Insekter. Almindelig del. Danmarks Fauna 71. Dansk Naturhistorisk Forening. G.E.C. Gads Forlag, København, Danmark. 313 sider.

Norsk Folkehelseinstitutt: Lopper – reiseråd. http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=List_6212&Main_6157=6261.... Lastet ned 11.11.2013

Norsk Folkehelseinstitutt: Fugleloppe/hønseloppe. http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Content_6464&Main_6157=6.... Lastet ned 11.11.2013

Wikipedia. http://en.wikipedia.org/wiki/Siphonaptera. Lastet ned 11.11.2013

Zhang, Z.-Q. 2011. Phylum Arthropoda von Siebold, 1848. I Zhang, Z.-Q. (Ed.): Animal biodiversity: An outline of higher-level classification and survey of taxonomic richness. Zootaxa 3148. 99-103.