Når eskere ligger i myrterreng eller ut i innsjøer er de svært lette å identifisere slik vi ser mange steder, for eksempel i Røros. Røros, Trøndelag.
En esker er en tydelig ryggformet struktur, formet i løsmasser som består av sortert breelvmateriale. Materialet er ofte godt rundet og lagdelt. Breelver transporterer mye materiale der alle kornstørrelser kan forekomme, avhengig av vannføring og trykk. Når breelvens transportevne avtar, vil materiale avsettes langs dreneringsløpet under breen i form av buktende grus- og steindominerte rygger, eskere. Elver under isen vil være styrt av vanntrykket og kan derfor drenere i motbakke, mot terrengets helning. Eskere kan derfor bli avsatt ganske uavhengig av topografien.
Utbredelse og forekomst
Eskere er vanlige i innlandsområder, der det ofte lå mye breis igjen under isavsmeltingen. Særlig store og langstrakte eskere kan forekomme i bunnen av dalfører og i flatt terreng, og har da en klar relasjon til hvordan smeltevannet drenerte under innlandsisens nedsmelting.
Forvekslingsenheter
Ryggformen til en esker kan gjøre at den ligner på en FL-H23 Randmorene. Løsmassenes sortering og rundingsgrad samt posisjonen av avsetningen i forhold til tidligere brefront er viktige egenskaper for å skille mellom de to landformenhetene.
Kunnskapsstatus
Eskere er godt kjent og velbeskrevet i litteraturen, men avsetningshastigheten og avstanden fra brefronten under dannelsen er ikke godt kjent. Dette henger sammen med forståelsen av breprosesser under isbreen og nedsmeltingshastigheter av innlandsisen, noe som fremdeles er et omdiskutert tema. Utbredelsesområdene er godt kjent.
Relasjon til NiN 2.3
Denne enheten er uendret og tilsvarer 3AB-ES Esker i NiN versjon 2.3.
Utfyllende opplysninger
Esker kalles ofte geiterygg eller geitrygg i stedsnavn og også tildels i norsk faglitteratur.
Eksempel
Ryggene i Grådalen i Røros er et eksempel på et forgreinet nettverk av små eskere som sammen danner et eskernettverk. Dette danner et svært særpreget landskap. Når eskere ligger i myrterreng eller ut i innsjøer er de svært lette å identifisere slik vi ser mange steder, for eksempel i Røros og i Sjodalen i Vågå.
Variasjon
Eskere varierer over et spekter av størrelser, fra enkeltstående smårygger som knapt er synlige i terrenget, til flere titalls meter høye og flere kilometer lange rygger som dominerer i landskapet. De kan forekomme enkeltvis, men opptrer som regel flere sammen, og kan danne nettverk av mer eller mindre sammenhengende rygger.