Inndeling

RM-SE Bioklimatiske seksjoner omfatter seks basistrinn innenfor norske områder.

De seks basistrinnene refereres ofte til som O3 (sterkt oseanisk seksjon), O2 (klart oseanisk seksjon), O1 (svakt oseanisk seksjon), OC (overgangsseksjonen), C1 (svakt kontinerntal seksjon) og C2 (klart kontinental seksjon).

Måleskala

SO – Variabelspesifikk trinndeling for ordnet faktorvariabel

Bruk av variabelen

Sammen med RM-SO Bioklimatiske soner gir variabelen en presis plassering av et sted langs klimagradienter med stor betydning for artenes utbredelse og vegetasjonens fysiognomi (utseendepreg) og dominansforhold.

Om variabelen

Alle organismer trenger vann (i tillegg til varme) for å opprettholde sine livsfunksjoner. Vannbehovet varierer sterkt mellom arter og organismegrupper, fra arter som er tilpasset et helt liv i vann til landlevende arter som tåler sterk uttørking. Vanntilgangen varierer fra regional til svært fin lokal skala, og variasjonen i vanntilgang gjenspeiles i variasjon i arters utbredelse og forekomstmønstre over hele dette spennet av romlige skalaer.

På regional skala kommer variasjon i vanntilgang først og fremst til uttrykk som variasjon i humiditet, det vil si klimatisk fuktighet. Humiditeten øker når nedbøren øker og når temperaturen avtar. Humid klima finnes i kystnære områder der fuktig havluft presses opp og avkjøles i møtet med høye fjell. Havet har imidlertid også en modererende effekt på temperaturklimaet. Kjølige somre og milde vintre, det vil si liten temperaturamplitude gjennom året (oseanisk klima), er typisk for kystnære områder, mens innlandet typisk har et tørt (kontinentalt) klima med varme somre og kalde vintre. Den regionale komplekse miljøvariabelen RM-SE Bioklimatiske seksjoner kombinerer de to aspektene ved klimatisk fuktighet – humiditet og oseanitet. Det resulterer i at endetrinnet, RM-SE_a sterkt oseanisk seksjon, består av flere delområder. Den vintermilde ytterste kyststripa fra Klepp på Jæren (Rogaland) til Ulstein på Sunnmøre (Møre og Romsdal) er plassert i den sterkt oseaniske seksjonen på grunn av temperaturklimaet, mens de svært nedbørrike, høyereliggende områdene i midtre fjordstrøk fra vestre Sirdal (Vest-Agder) og Bjerkreim (Rogaland) til Romsdal er de mest utpreget oseaniske områdene fra et fuktighetsklimatisk ståsted.

RM-SE er en av de aller mest framtrendende regionale komplekse miljøvariablene også på global skala, der spennvidden i vegetasjonsformasjoner fra regnskog via steppe til ørken fanges opp av sju bioklimatiske seksjoner. Av disse finnes alle bortsett fra den sterkest kontinentale seksjonen innenfor det området NiN dekker. Fem av seksjonene finnes på det norske fastlandet, den sterkest kontinentale seksjonen bare på Spitsbergen (Figur 1). I Sør-Norge har den bioklimatiske seksjonsgradienten hovedretning fra vest til øst, mens den på Spitsbergen ikke har noen klar retning. På det norske fastlandet har arter med store krav til høy og stabil fuktighetstilgang et vestlig utbredelsesmønster, mens arter med stor toleranse overfor uttørking og/eller kalde vintre har et komplementært, østlig utbredelsesmønster.

Utbredelse og forekomst

Utbredelsen av de enkelte bioklimatiske seksjonene er vist i Figur 1.

Relasjon til NiN 2.3

Variabelen tilsvarer den regionale miljøvariabelen 6SE med samme navn i NiN 2.3.

Utfyllende opplysninger

Kunnskapsgrunnlag

Inndelingen i seks trinn kalt seksjoner (sju på global basis) følger tradisjonen etter Ahti et al. (1968) for seksjonsinndeling av det norske fastlandet, med de tilpasninger som er gjort i inndelingen av Norge i 'vegetasjonsseksjoner', først av Dahl et al. (1986) og seinere av Moen (1998). Seksjonsinndelingen understøttes av multivariat analyse av et stort datasett med hovedvekt på klimatiske variabler (Bakkestuen et al. 2008), som identifiserer den bioklimatiske seksjonsgradienten som hovedgradienten i klimarelatert variasjon på det norske fastlandet (inkludert øyene). Utgangspunktet for den bioklimatiske seksjonsinndelingen av Svalbard er en ekspertvurdering etter samme kriterier som inndelingen av bioklimatiske seksjoner (RM-SO) for det norske fastlandet (Moen 1998), foretatt av Arve Elvebakk i 2009 som ledd i forarbeidene til NiN versjon 1 (se figuren til høyre). Seinere er det foretatt mindre justeringer, blant annet er ingen områder på Svalbard karakterisert som svakt oseaniske i NiN 3 (se Figur 1).

De to delene av den sterkt oseaniske seksjonen, ofte referert til som den termiske (O3t), vintermilde underseksjonen og den hygriske, klimatisk fuktige (O3h) underseksjonen er utskilt på grunnlag av forskjellige kriterier som samvarierer i liten grad (Bakkestuen et al. 2008). Det er derfor uforenlig med definisjonen av kompleksgradientbegrepet å skille mellom de to underseksjonene som trinn langs én og samme komplekse miljøgradient. I NiN 3 (og tidligere NiN-versjoner) er den bioklimatiske seksjonsgradienten trinndelt på grunnlag av variasjonen i hygrisk oseanitet. Variasjonen innenfor O3-seksjonen kan, ved behov, beskrives innenfor rammen av NiN som en regional kompleks miljøfaktor med to klasser.

Utfyllende beskrivelser av de bioklimatiske seksjonene finnes i Moen (1998). Halvorsen et al. (2019) inneholder kommentarer til seksjonsinndelingen.