Innhold
Inndeling
Landskapsgradienten SA-VE Vegetasjonsdekke har fire basistrinn: SA-VE_a skog eller potensiell skog (under skoggrensa), SA-VE_b åpen hei og eng under skoggrensa,SA-VE_ c åpen hei og eng over skoggrensa og SA-VE_d bart fjell og nakne løsmasser over skoggrensa.
a – Skog eller potensiell skog
Område under skoggrensen. Deler av landskapet som ikke er dominert av vann, vassdrag og våtmarker og evt. jordbruk og bebygde områder, er normalt dekket med skog
b – Åpen hei og eng under skoggrensa
Område som overveiende er åpent (det vil si ikke skogdekt) og som ligger like nedenfor den klimatiske skoggrensen, med veksling mellom åpne heiområder, innslag av fjellskog, enger og dvergbuskdominert vegetasjon. Disse områdene er ofte formet gjennom avskoging av fastmarksskogsmark og opprettholdelse av åpen mark gjennom rydding av kratt og trær og sommerbeite med moderat beitetrykk.
c – Hei og eng over skoggrensa
Område over skoggrensen, åpent, men i hovedsak vegetasjonsdekt. Vegetasjonen veksler mellom rabber, fjellheier, lesider og myrer/våtmark
d – Bart fjell og nakne løsmasser over skoggrensa
Område over skoggrensen, dominert av bart fjell og/eller blokkmark
Måleskala
SO – Variabelspesifikk trinndeling for ordnet faktorvariabel
Bruk av variabelen
Variabelen brukes til inndeling av fire landskapshovedtyper (LA-I01 innlandsås- og fjellandskap, LA-I02 innlandsdallandskap, LA-I03 innlandsslettelandskap og LA-K02 fjordlandska).
Om variabelen
Den komplekse landskapsgradienten SA-VE Vegetasjonsdekke beskriver den gradvise variasjonen i dominerende vegetasjonsdekke på landskapsnivå, og uttrykker en gradient fra områder med skog eller potensiell skog under skoggrensa via åpen hei og eng under og over skoggrensa til bart fjell og nakne løsmasser over skoggrensa. Variasjonen i vegetasjonsdekke gjenspeiler til dels regional bioklimatisk variasjon fra lavland til fjell (og arktiske strøk), og skillet mellom basistrinnene b og c faller sammen med skillet mellom boreale og arktisk-alpine bioklimatiske soner.
I motsetning til den bioklimatiske sonegradienten (RK-SO) uttrykker SA-VE variasjon i dominerende vegetasjonsdekke innenfor et landskapsområde. Landskapsgradienten favner derfor for eksempel også noe av den klimatisk betingete variasjonen fra indre til ytre kyst fordi den ytterste og mest eksponerte kysten normalt er uten skog og har sparsomt vegetasjonsdekke. Den gjenspeiler også graden av menneskepåvirkning i form av husdyrbeite, slått og annen høsting av utmarksressurser. Den brukes til grunntypeinndeling i alle de tre hovedtypene innenfor LA-I Innlandslandskap.
Utbredelse og forekomst
På regional romlig skala følger variasjonen i vegetasjonsdekke hovedsakelig den bioklimatiske variasjonen fra indre til ytre kyst og fra lavland og sørlige breddegrader til høyfjell og nordlige breddegrader.
Relasjon til NiN 2.3
Landskapstypeinndelingen og de komplekse landskapsgradientene den er basert på er uforandret fra NiN 2 til NiN 3, men kodeverket er endret. SA-VE i NiN 3.0 tilsvarer LA-KLG-VE i NiN 2.3.
Kunnskapsstatus
4 – god
Utfyllende opplysninger
Kunnskapsgrunnlaget for beskrivelse av komplekse landskapsgradienter
De komplekse landskapsgradientene er identifisert ved bruk av multivariat statistisk analyse av et stort datasett (se Simensen et al. 2021, 2022).
Kilder
Simensen T, Erikstad L og Halvorsen R (2021) Diversity and distribution of landscape types in Norway. Norsk Geografisk Tidsskrift - Norwegian Journal of Geography 75: 79-100.
Simensen T, Halvorsen R og Erikstad L (2022) Gradient analysis of landscape variation in Norway. Sommerfeltia 40: 1-193.
Siden siteres som
Artsdatabanken, Vegetasjonsdekke
Hentet fra https://artsdatabanken.no/naturtyper/natur-i-norge/NiN-3.0-V-B-N-SA-GK-W-VE-W