De fleste myrer har en ujevn overflate med variasjon i avstand til grunnvannsspeilet. De ulike nivåene i en slik ujevn overflate fordeles på tre mikrostrukturer eller myrstrukturdeler: mykmatte, fastmatte og tue. LO-TU Tue er det øverste av disse nivåene. Tuetorva har en fast struktur og kan bære et menneske. Et tråkkspor i ei tue blir ofte knapt synlig. Tueoverflata oversvømmes aldri og huser derfor en vegetasjon dominert av dvergbusker, først og fremst røsslyng Calluna vulgaris, men også dvergbjørk Betula nana og krekling Empetrum nigrum. Dette er arter uten gjennomluftingsvev i stengler og røtter, og som derfor ikke tåler at rotsjiktet oversvømmes (Crawford 1983).

Eksempel

Edvardsen (2024: Fig. 3.36 d,e) viser eksempler på tuevegetasjon.

Relasjon til NiN 2.3

Variabelen finnes ikke i NiN 2.3, og variasjonen som omfattes av den er ikke omtalt i tidligere NiN-versjoner.

Utfyllende opplysninger

Plassering av tue langs LM-TV Tørrleggingsvarighet Tuenes plassering langs en gradient i varighet av vanndekning av markoverflata tilsvarer supralittoralbeltene i flom- og tidevannsbeltet (Edvardsen et al. 2024: Fig. 4.1). Dette utgjør trinnene LM-TV_ijk.

Kilder

Crawford RMM (1983) Root survival in flooded soils. I: Gore AJP (red), Ecosystems of the world. 4A. Mires: swamp, bog, fen and moor. General studies, Elsevier, Amsterdam, s. 257-283. Edvardsen A, Halvorsen R, Bratli H, Bryn A, Dervo B, Erikstad L, Horvath P, Simensen T, Skarpaas O, van Son TC og Wollan AK (2024) Natur i Norge. Variasjon satt i system. Universitetsforlaget, Oslo. Økland RH (1989) A phytoecological study of the mire Northern Kisselbergmosen, SE Norway. I. Introduction, flora, vegetation and ecological conditions. Sommerfeltia 8: 1-172.

Angi måleskala

DT*

Bruk av variabelen

Variabelen kan brukes til å angi relativ mengde av tue innenfor et myrområde, og til å utfigurere tue ved detaljkartlegging av et avgrenset myrområde (f.eks. Økland 1989: Fig. 27).