Inndeling

Miljøvariabelen LM-BU Bunnujevnhet er delt inn i fem basistrinn som uttrykker ulike grader av ruhet, fra nulltrinnet (LM-BU_0) for en helt glatt overflate til endetrinnet (LM-BU_y) for store hulrom, som typisk finnes mellom store fastbunnsblokker.

Måleskala

SO – Variabelspesifikk trinndeling for ordnet faktorvariabel

Bruk av variabelen

Variabelen er bLKM og definerer grunntyper i to hovedtyper, NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn og NA-OA01 Fast elvebunn. Den er oLKM i tre hovedtyper, NA-MA03 Afotisk fast saltvannsbunn, NA-MC02 Fast brakkvannsbunn og NA-LA01 Eufotisk fast innsjøbunn.

Om variabelen

LM-BM Bunnujevnhet beskriver variasjonen i ruhet og forekomst av hulrom på fastbunn, fra hele jevn overflate til overflate med store hulrom. Det er det relative relieffet på fin skala som beskrives.

Overflatestrukturen i fastbunn er tett koblet til berggrunnsgeologien. En marmoroverflate som blir slipt av elvevannet blir ofte helt slett, nærmest polert. En gneis som inneholder lite oppløselige mineraler som feltspat og kvarts, sammen med bånd av lettoppløselig bergart som amfibolitt, vil ofte få en veldig ru overflate med mye sprekker og hulrom.

Sammen med strømningsenergien i elva eller bølgepåvirkningen i strandsonen er bergartenes oppløsningegenskaper og hardhet de viktigste årsakene til variasjon i fastbunnens overflatestruktur. Bunnujevnheten på fastbunn vil påvirke bunndyrenes evne til å leve på overflaten eller i små hulrom.

På den glatte overflaten vil få dyr greie seg, mens i hulrommene mellom de store blokkene vil mange bunndyrarter kunne greie å leve.

Relasjon til NiN 2.3

LM-BU Bunnujevnhet har identisk definisjon og basistrinndeling som variabelen med samme kode og navn i NiN versjon 2.3.

Kunnskapsstatus

Kunnskap om hvordan bunnujevnheten påvirker variasjonen i artssammensetningen er svært mangelfull.