Elvesandjeger
Cicindela maritima
Elvesandjegeren Cicindela maritima er en middels stor bille som hører hjemme blant løpebillene. Elvesandjegeren er i Norge nesten utelukkende knyttet til sand og siltflater langs elvebredder. Larvene graver fangsttunneler i sanda, mens de voksne er aktive jegere på åpne sandflater i solskinn.
Kjennetegn
Elvesandjegeren Cicindela maritima er 12–15 mm lang, brunaktig i fargen, sjelden med et svakt bronseskjær, dekkvingene har hver tre separate kremgule bånd som danner et karakteristisk mønster. Undersiden og beina er grønnaktig til blålig metallfarget. Sandjegernes larver er meget karakteristiske med det flattrykte, kompakte hodet og bryststykket.
Levesett
Larve av elvesandjeger Cicindela maritima som viser hode og brystskjold ovenfra.
Elvesandjegeren lever på soleksponert, vegetasjonsløs finsand nær vann, og særlig langs elvebredder og langs kysten, men unntaksvis også langs innsjøer. I Danmark og i Mellom-Europa finnes den nesten utelukkende på havstrender, mens den i Norge kun er funnet langs elvebredder. Arten ser ut til å foretrekke fin og tørr sand og den kan takle temperaturer i sanda på opp mot 50 °C. Ved elvene opptrer arten på større sandbanker som bygges opp ovenfor eller på nivå med elvens normale høyvannsstand.
De voksne sandjegerne er aktive jegere og kommer fram etter overvintring de første varme vårdagene i slutten av april. Viktige byttedyr er maur, bier, biller, teger og sommerfugler. Aktiviteten hos de voksne avtar utover sommeren.
Bestandene har to- eller treårig livssyklus, avhengig av næringstilgangen og klimatiske forhold. Hunnen legger eggene direkte nedi sanda ett og ett i løpet av forsommeren. Etter at larven klekker, graver den ut en loddrett larvegang som den utvider i takt med at kroppsstørrelsen øker. Larvegangen har en sirkelrund åpning der larvene sitter med det flate hodet og halsskjoldet som et ’kumlokk’ i beredskap for å fange andre insekter som måtte springe over hullet. Den overvintrende larven ferdigutvikles og forpupper seg i sanda i løpet av sommeren, hvorpå de nyklekte voksne overvintrer i puppekammeret.
Utbredelse
Elvesandjegeren er funnet nær opptil den 70ende breddegrad ved Alta og er dermed verdens nordligste forekommende sandjeger. Den forekommer i Norge utelukkende langs større vassdrag.
Dette er en palearktisk art som i Mellom-Europa finnes langs kysten syd til Bretagne i Frankrike, men med isolerte forekomster i Nord-Spania og Portugal. I Øst-Europa finnes den i nordlige områder av Polen og øst til Volga. Ellers er den påvist i sørlige Sibir, nord i Mongolia og på Kamtschatka.
Forvekslingsarter
Elvesandjegeren er vanskelig å skille fra den nærstående brune sandjegeren Cicindela hybrida, men dagens utbredelse av de to artene i Norge er trolig ikke overlappende. Det sikreste kjennetegnet er at elvesandjegeren har en gruppe med flere hvite, oppstående hår på panna over og mellom øynene, mens den brune sandjegeren kun har 1–3 hår på innsiden av hvert øye i bakkant.
Kilder
Andersen J og Hanssen O (1994). Invertebratfaunaen på elvebredder - et oversett element. 1. Biller (Coleoptera) ved Gaula i Sør-Trøndelag. NINA, Oppdragsmelding 326: 1–23.
Andersen J og Hanssen O (2005). Riparian Beetles, a Unique, but Vulnerable Element in the Fauna of Fennoscandia. Biodiversity & Conservation 14: 3497–3524.
Berglind SÅ (2005). Åtgärdsprogram för bevarande av strandsandjägare (Cicindela maritima). Naturvårdsverket. Stockholm.
Berglind S-Å (1997). Strandskalbaggar, biologisk mångfald og regering av små vattendrag – exemplen Svartån och Mjällån. Entomologisk Tidskrift 118(4): 137–154.
Cassola F og Pearson DL (2000). Global patterns of tiger beetle species richness (Coleoptera: Cicindelidae): their use in conservation planning. Biological Conservation 95:197–208.
Direktoratet for naturforvaltning (2009). Handlingsplan for elvesandjeger (Cicindela maritima). DN rapport 2009-3.
Gärdenfors U, Aagaard K og Biström O (2005). Hundraelva nordiske evertebrater. Handledning för övervakning av rödlistade småkryp. Nordisk ministerråd & Artsdatabanken. Uppsala.
Jørum P (2006). Klintsandspringer Cicindela maritima Dejean 1822.
Kvamme T (2008). Verdens nordligste sandjeger. Rødlisteprofilen 8. Norsk Skogbruk 54(9): 36.
Lindroth CH (1985). The Carabidae (Coleoptera) of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomologica Scandinavica 15 (1). E.J. Brill. Leiden.
Luff ML (1993). The Carabidae (Coleoptera) Larvae of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomologica Scandinavica 27. E.J. Brill. Leiden.
Münster T (1923). Verdens nordligste Cicindela. Norsk Entomologisk Tidsskrift 1(5): 283–288.
Pearson DL (1988). Biology of tiger beetles. Annual Review of Entomology 33:123–147.
Saurdal G (2005). A survey of riparian Coleoptera fauna along the river Altaelva after 15 years with regulation. Master Thesis in Ecology/Zoology. Department of Biology University of Tromsø. Norway.
Zachariassen KE (1990). Sjeldne insektarter i Norge. 2. Biller 1. NINA Utredning 017: 1–83. NINA. Trondheim.