Vannflaggermus
Myotis daubentonii
Vannflaggermus kan skilles fra skogflaggermus og skjeggflaggermus blant annet på at de er større og har et lysere ansikt. De to avbildet her ble funnet hvilende i en flaggermuskasse.
Vannflaggermus Myotis daubentonii er en middels stor flaggermus med brunlig pels på ryggen og en tydelig lysegrå mage, noe som skaper et tydelig skille mellom mage og rygg. Vannflaggermus forekommer i store deler av Sør-Norge sør for Steinkjer og har, som navnet sier, en sterk tilknytning til åpent vann som jakthabitat.
- Innhold
- Kjennetegn
- Utbredelse
- Levevis
- Forvekslingsarter
- Lyd
Kjennetegn
Vannflaggermus er middels stor med normalvekt 6 til 10 g og underarmslengde 33 til 42 mm. Den har et tydelig skille mellom en brunlig pels på ryggen og en tydelig lysegrå mage. Ansiktet har en lysere rødlig tone, men kan ofte være mørkere i ung alder. Yngre individer (0–4 år) har et karakteristisk blått merke på underleppen som falmer med alderen. Ørene har en lysere base og en noe avrundet klaff foran øreåpningen (tragus) som peker litt utover. Føttene er store, og vingehuden er festet ved basen av foten, ikke ved basen av tåen.
Utbredelse
Vannflaggermus forekommer i store deler av Sør-Norge sør for Steinkjer.
Arten er ellers utbredt i mesteparten av Europa, samt østover til Kaukasusfjellene. Arten lever i spredte områder opp til 66° N i Finland, hvor den som oftest lever i bratte daler som har mørkere netter enn åpne områder ved samme breddegrad (Siivonen og Wermundsen 2008).
Levevis
Vannflaggermus vil ofte være lett gjenkjennelig i flukt når de flyr lavt (< 0,5 m) over åpent vann. Insekter fanges vanligvis over vann og på vannoverflaten. Ettersom vingehuden er festet ved basen av foten, og ikke ved tåen, er vannflaggermus bedre til å fange byttedyr på vannoverflaten enn andre arter. Med andre ord kan de også bruke føttene til å fange insekter. Jakt forekommer også i omkringliggende skog, samt ved stilleflytende elver.
Kjente overvintringssteder er primært i gruver og andre underjordiske steder.
Kolonier lever ofte i hulrom i trær, og da spesielt forlatte hakkespettreir i osp Populus tremula, bergsprekker i klippeformasjoner, eller under broer. Vannflaggermus ser ut til å hyppig skifte dagleie gjennom sommeren. Ynglekolonier består primært av hunndyr, mens hanndyr lager egne mindre grupper.
Forvekslingsarter
Vannflaggermus kan skilles fra skjeggflaggermus Myotis mystacinus og skogflaggermus Myotis brandtii ved at den oftest er noe større, har et lysere ansikt, lysere base på ørene, kortere og noe avrundet klaff foran ørene (tragus), samt at vingehuden er festet på basen av foten. Hos skjeggflaggermus og skogflaggermus er vingehuden festet ved basen av tåen.
Vannflaggermus kan forveksles med børsteflaggermus Myotis nattereri, men sistnevnte er svært sjelden i Norge. De kan morfologisk skilles ved at børsteflaggermus har lengre ører med en lysere spiss klaff foran ørene (tragus). Ørene hos børsteflaggermus har også en mer avbøyd form som ligner en skitupp.
Vannflaggermus kan også forveksles med damflaggermus Myotis dasycneme. Denne er vesentlig større og er per dags dato (2023) ikke påvist i Norge, men er rapportert fra flere lokaliteter sør for Uppsala i Sverige.
Lyd
I likhet med andre arter i Myotis slekten utgir vannflaggermus korte (3–7 ms) og hyppige (10–16 per sekund) ekkolokaliseringsrop. Et enkelt rop starter gjerne på 55–95 kHz og slutter på omtrent 27–32 kHz. Arten utgir sterkest desibel rundt 40–47 kHz.
Kilder
Siivonen Y og Wermundsen T (2008). Distribution and foraging habitats of bats in northern Finland: Myotis daubentonii occurs north of the Arctic Circle. Vespertilio 12:41–48.