Det er noko uvisst om vi har sierravrifuru i landet, og kor mykje det eventuelt er av ho. Ho er rapportert frå Lofoten, men det er noko tvil knytt til bestemminga. Ho kjem frå sørvestlege Nord-Amerika.
Innhold
Kjenneteikn
Sierravrifuru er eit, rettstamma tre som kan bli over 40 m høgt. Nålene blir opptil 8 cm lange. Konglene er rette (ikkje skeive/asymmetriske) og står rett ut på kvisten. Alle konglene opnar seg tidleg og fell av andre året, etter frøspreiinga.
Kromosomtal
Sierravrifuru er diploid med grunntal x = 12 og kromosomtalet 2n = 24.
Økologi og utbreiing
Sierravrifuru er utbreidd i subalpine skogar i vestlege Nord-Amerika, frå Baja California i Mexico i sør, gjennom California, Nevada og Oregon, til Washington i nord. I Noreg er ho rapportert éin gong frå Lofoten, men ho kan vere oversett.
Forvekslingar
Om ein skal bestemme varietetane av vrifuru, så er kongleform og -stilling viktige skilnadar. Sierravrifuru har rette kongler som står rett ut frå kvisten. Ho har kongler som opnar seg og fell av andre året, etter frøspreiinga. Kystvrifuru var. contorta har kongler som er tydeleg skeive og tilbakebøygde på kvisten. Ho har kongler som oftast ikkje opnar seg utan påverknad frå skogbrann, så dei sit på i mange år. Innlandsvrifuru var. latifolia har kongler som er litt skeive og tilbakebøygde på kvisten. Ho har nokre kongler som opnar seg og fell av etter frøspreiinga, medan andre blir sitjande att uopna på kvisten i mange år i påvente av ein skogbrann. Dessutan er sierravrifuru og innlandsvrifuru store, rettstamma tre, medan kystvrifuru ofte er buskforma eller eit kortvokst, krokute tre.
Kjelder
Christensen KI (2000). Coniferopsida. I Jonsell B (utg.). Flora Nordica 1 Lycopodiaceae – Polygonaceae: 91–115.
Chromosome Counts Database (CCDB). http://ccdb.tau.ac.il/search/ Lasta ned 15/11/2023
Earle, CJ (1997-2020). The Gymnosperm Database. https://www.conifers.org/pi/Pinus_contorta_murrayana.php Lasta ned 15/11/2023.
Eckenwalder JE (2009). Conifers of the World, the complete reference. Timber Press, Portland, London. 720 s.
Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utg.. Samlaget, Oslo. 1255 s.
Kral R (1993). Pinus Linnaeus. I Flora of North America Editorial Committee (utg.). Flora of North America north of Mexico. 2: 373–398. Oxford University Press, New York, Oxford.
Avvik mellom utbreiinga som er angjeve, og ho som synast i Artskart, skuldast at funna i Artskart er for dårleg dokumenterte, truleg byggjer på feilidentifiserte plantar eller feillokaliserte funn, eller gjeld dyrka plantar (i plantefelt). Stundom kjenner ein til førekomstar som førebels ikkje er inne i Artskart. Avvik kan òg skuldast taksonomiske endringar. Funn kan vere komne til etter at teksten vart utarbeidd i november 2021 og revidert i november 2023.