Skurvflekklav Arthonia mediella samlet på bearbeidet treverk på "Lysthuset", Løren, Oslo, i 1871 (O-L-67732).

Skurvflekklav opptrer på bark av både bartrær og løvtrær i habitat med høy luftfuktighet samt på bearbeidet treverk og berg. Den kjennetegnes av svarte, konvekse fruktlegemer på et skurvete eller grynete tallus som inneholder encella, runde grønnalger. Sporene er 3-septerte og mangler forstørra endecelle.

Beskrivelse

Tallus

Talluset hos skurvflekklav er olivengrått til bleikgult. Det er ofte ganske velutvikla og skurvete eller grynete, men kan også være helt innleira i substratet. Talluset kan bli opptil 0,2 mm tykt og tallusgrynene er ca 20–40 µm store. Kanten av talluset er utydelig avgrensa. Fotobionten er en type encella, runde grønnalger av Chlorococcum-typen.

Fruktlegemer

De svarte, konvekse fruktlegemene er uregelmessig avrunda til kort elliptiske. De har antydning til innsnevring på undersida og mangler rimaktig belegg (pruina). Fruktlegemene sitter opphøyd på talluset og er ca 0,1–0,8 mm breie og 90–160 µm høye. Den konvekse fruktlegemeskiva er matt eller noe skinnende og har en en ru overflatestruktur.

Epitheciet er mørkebrunt og ca 8–12 µm høyt. Hymeniet er fargeløst og ca 30–50 µm høyt. Hypotheciet er rødbrunt og 35–110 µm høyt.

Parafysoidene er ca 1 µm breie. Spissene er tydelig utvida, 3–5 µm breie og har en markert, mørkt rødbrun pigmenthette.

Sporesekkene er kølleforma og mangler stilk og er ca 32–40 x 12–14 µm store. De inneholder 8 sporer. Sporene er fargeløse, bredt avrunda til smalt kølleforma og har tre tverrvegger. Ved den midtre tverrveggen er det en tydelig innsnevring. Sporene er ca 10–18 x 3–5 µm store.

Ukjønna formering

Pyknidier er ganske vanlige. De er brunsvarte og innsenka til sittende på talluset og ca 40–70 µm store. Veggene i pyknidiene er mørkt rødbrune. De stavforma konidiene er rette og ca 3–3,5 x 1 µm store.

Kjemi

Det er ikke påvist lavsyrer i tallus hos skurvflekklav. Hymeniet reagerer I- og KI+ lyseblått. Sporesekkene har en ringstruktur som reagerer KI+ blått. Det brune pigmentet i fruktlegemene og pyknidieveggene forblir uforandret ved tilsetning av K (kalilut).

Skurvflekklav Arthonia mediella samlet på bearbeidet treverk på "Lysthuset", Løren, Oslo, i 1871 (O-L-67735).

Økologi

Skurvflekklav er en ganske vanlig art i lavlandet i Norge. De fleste observasjoner er fra havnivå og opptil 500 meters høyde. Den foretrekker skyggefulle, fuktige skogsområder der den kan vokse på en rekke ulike substrattyper. Skurvflekklav er oftest funnet på bark av gråor og selje i sumpskoger langs vassdrag og i boreal regnskog. Den er ellers også påvist på glatt eller delvis oppsprukken bark av svartor, hassel, gran, eik, rogn og vierarter. Mer sjelden er arten også påvist på bearbeidet treverk som gjerdestolper og rekkverk samt over moser, skiferberg og grønnstein.

Utbredelse i Norge og Norden

Skurvflekklav er en vanlig art som er utbredt over det meste av Norge. Ellers i Norden er den også kjent fra Danmark, Finland og Sverige.

Global utbredelse

Utenom Norden er skurvflekklav vidt utbredt på den nordlige halvkule fra nemoral til nordboreal vegetasjonssone.

Skurvflekklav Arthonia mediella samlet på gråor i nærheten av Storslett i Nordreisa (O-L-200376).

Forvekslingsarter

Skurvflekklav vokser gjerne sammen med vierflekklav Arthonia apatetica på gråor og selje. Skurvflekklav skiller seg fra denne på de smale, kølleforma, 3-septerte sporene. Dessuten har parafysoidene opprette spisser som er markert utvida med en tydelig mørkebrun pigmenthette. Videre er fruktlegemene hos skurvflekklav rent svarte med ru overflate og tallus er tydelig skurvete eller grynete.

Eksemplarer av skurvflekklav som vokser på bergvegger skiller seg fra olivenflekklav Arthonia fusca på de 3-septerte sporene og de opprette spissene på parafysoidene.

Litteratur

Cannon P, Ertz D, Frisch A, Aptroot A, Chambers S, Coppins BJ, Sanderson N, Simkin J og Wolseley P (2020). Arthoniales: Arthoniaceae. Revisions of British and Irish Lichens 1: 1–48.

Frisch A, Thor G, Ertz D og Grube M (2014). The Arthonialean challenge: restructuring Arthoniaceae. Taxon 63: 727–744.

Sundin R (1999). Phylogenetic and taxonomic studies within Arthonia Ach. (Ascomycetes, Arthoniales). Botaniska institutionen, Stockholms universitet, Stockholm.

Wirth V, Hauck M og Schultz M (2013). Die Flechten Deutschlands, vol. 1+2. Ulmer, Stuttgart. 1244s.