Arthothelium
Slekta Arthothelium er heterogen og omfatter ca 50 arter på verdensbasis. Vi kjenner 7 arter i slekta i Norge. De fleste artene danner lav med fotobiont av Trentepohlia-typen, men noen få opptrer som saprofytter. I tradisjonell systematikk skilles Arthothelium fra flekklavslekta Arthonia ved muriforme sporer versus sporer med bare tverrvegger.
- Innhold
- Beskrivelse
- Økologi
- Kommentarer
Beskrivelse
Tallus
De norske Arthothelium-artene har et utydelig til tynt, men velutvikla tallus. Fargen varierer fra hvitaktig til lysegrått, olivengrått og gråbrunt til bleikt gulbrunt. Overflata er vanligvis matt eller svakt skinnende. Kanten av tallus er enten utydelig eller tydelig markert med en brun grenselinje i kontakt med andre lavtallus.
Fruktlegemer
Fruktlegemene er velavgrensa og brunsvarte til svarte. De kan ha et purpurbrunt anstrøk hos hasselflekklav Arthothelium macounii og hos granflekklav Arthothelium scandinavicum kan det flekkvis forekomme et oransje belegg (pruina). Fruktlegemene er flate eller svakt konvekse og ligger i samme plan som tallus eller svakt opphøyde. De er runde til avlange eller mer eller mindre stjerneforma forgreina. Hos noen arter oppløses de fra sentrum. Fruktlegemene mangler en veldefinert kant.
Hymeniet er fargeløst til bleikt brunt eller grønnaktig. Epitheciet er bleikt brunt til mørkebrunt. Hos hasselflekklav er det purpurbrunt. Hypotheciet varierer fra fargeløst til mørkebrunt.
Sporesekkene er enten av Arthothelium-typen eller av Arthonia-typen. De inneholder 8 sporer. Sporene er avlange til omvendt eggforma og er mer eller mindre muriforme dvs at de har både tverrvegger og langsgående vegger. De er fargeløse hos noen arter mens hos andre blir de brune og vortete på overflata med alderen.
Ukjønna formering
Pyknidier forekommer hos de fleste artene. De er mørkt brune til svarte, ca 40–80 µm i diameter og er stort sett innsenka i tallus. Veggene i pyknidiene er mørkt rødbrune. Konidiene er stavforma og ca 4–6 x 0,5–1 µm store.
Kjemi
Alle norske Arthothelium-arter mangler lavsyrer i tallus. Hos hasselflekklav forekommer oransjerøde anthraquinoner i fruktlegemene. Disse reagerer K+ purpur. Hymeniet reagerer I+ rødt eller blått og KI+ blått. En ringstruktur i sporesekkene som reagerer KI+ blått forekommer hos de fleste artene. Det brune pigmentet i fruktlegemer og pyknidier reagerer K+ grønnaktig.
Sporetegninger, fra venstre mot høyre: Trønderflekklav Arthothelium norvegicum, nettsporeflekklav Arthothelium dictyosorum, hasselflekklav Arthothelium macounii og jaguarflekklav Arthothelium ruanum. Sporen til nettsporeflekklav er 30 µm lang.
Økologi
Slekta Arthothelium forekommer i alle verdensdeler, men er klart mest artsrik i tropiske og subtropiske områder både på den nordlige og den sørlige halvkule. Artene foretrekker oseaniske til suboseaniske områder eller skogsområder med fuktig mikroklima. De fleste artene i slekta er epifytter, men det finnes også arter som vokser på stein og noen lavboende arter.
Alle norske Arthothelium-arter er epifytter og vokser oftest på løvtrær med glatt bark i fuktige naturskoger, sumpskoger og regnskoger. Flere arter, som for eksempel nettsporeflekklav Arthothelium dictyosporum, fureflekklav Arthothelium lirellans og hasselflekklav Arthothelium macounii, er sterkt knyttet til boreonemorale regsnkoger på Sørvestlandet, og trønderflekklav Arthothelium norvegicum er knyttet til boreale regnskoger i Midt-Norge. Én eneste art, granflekklav Arthothelium scandinavicum, er knyttet til gran i eldre, fuktige granskoger.
Kommentarer
Slekta Arthothelium, slik den oppfattes her, er heterogen og ikke klart skilt fra flekklavslekta Arthonia. Av praktiske årsaker har vi valgt å følge den tradisjonelle definisjonen som innebærer at Arthothelium har muriforme sporer mens Arthonia har sporer med bare tverrvegger. Det forventes at ved en skikkelig revisjon vil begge slektene splittes opp i naturlige enheter hvor noen vil inneholde både arter med muriforme sporer og noen med sporer som bare har tverrvegger.
Litteratur
Cannon P, Ertz D, Frisch A, Aptroot A, Chambers S, Coppins BJ, Sanderson N, Simkin J og Wolseley P (2020). Arthoniales: Arthoniaceae. Revisions of British and Irish Lichens 1: 1–48.
Coppins BJ og Tønsberg T (1984). A new species of Arthothelium from Norway. Nordic Journal of Botany 4: 75–77.
Sundin R (1999). Phylogenetic and taxonomic studies within Arthonia Ach. (Ascomycetes, Arthoniales). Doctoral dissertation, Department of Bot., Stockholm University.
Sundin R og Tehler A (1998). Phylogenetic studies of the genus Arthonia. Lichenologist 30: 381–413.