Kanadagåsa er den største gåsearten i Europa. Den skiller seg ut fra de andre gåseartene på den lange, svarte halsen og det svarte hodet. Den har en stor hvit kinnflekk som går fra strupen og opp bak øyet.

Kanadagås er opprinnelig en Nordamerikansk art som ble innført til England på 1600-tallet. Den forvillet seg videre i Europa, og det første individet ble skutt ved Trondheimsfjorden i år 1900. Voksne fugler og egg ble innført til Norge i 1936 og har etter det både spredd seg naturlig og ved menneskelig hjelp.

Kjennetegn

Kanadagåsa er den største gåsearten i Europa. Den skiller seg ut fra de andre gåseartene på den lange, svarte halsen og det svarte hodet. Den har en stor hvit kinnflekk som går fra strupen og opp bak øyet. Pannen er svart. Kroppen er brunspraglete, relativt lik kroppen på de grå-gjessene. Vingene er gråbrune både på over- og undersiden. Kjønnene er like. Ungfuglene ligner de voksne, men hode og hals har en mer brunsvart fargetone, og de grå kroppsfjærene har lysere bremmer. En voksen kanadagås veier 5–7 kg.

Biologi

Kanadagåsa forekommer i første rekke ved vann og vassdrag. Den spiser plantemateriale som den ofte finner på dyrket mark, men den kan også beite på vannplanter.

Kanadagåsa hekker ved små og store vann i lavlandet og ved kysten, oftest på øyer eller holmer. Arten er monogam, så paret holder sammen hele livet. Kanadagåsa hekker normalt i kolonier, men i Norge hekker den tilsynelatende stort sett enkeltvis. Reiret bygges av gress og andre plantematerialer og fores med dun. Den legger vanligvis 5–6 egg som hunnen ruger alene i 28–30 dager før de klekkes. Hannen vokter og forsvarer reiret under rugingen. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket. De passes av foreldrene, men finner maten selv, inntil de er flygedyktige etter 40–48 dager. De holder seg sammen med foreldrene gjennom den første vinteren.

Kanadagåsa forekommer i første rekke ved vann og vassdrag. Den spiser plantemateriale som den ofte finner på dyrket mark, men den kan også beite på vannplanter.

Utbredelse

Kanadagåsa kommer opprinnelig fra Nord-Amerika, hvor det til sammen finnes 11 underarter. Den ble innført til England på 1600-tallet og har spredt seg naturlig, og med menneskelig hjelp, til vestlige deler av Europa og Skandinavia.

Den skandinaviske bestanden stammer fra fugler som ble satt ut i Sverige i 1929. De første utsettingene i Norge fant sted ved Oslo i 1936 og Trøndelag i 1958.  Kanadagåsa er nå mest tallrik langs kysten fra Agder til Trøndelag, men finnes også i sørøstlige deler av Østlandet.

Bestandsstauts

Hekkebestanden i Norge ble i 2015 antatt å være på ca. 2000–4000 par.

Forvekslingsarter

Arten kan forveksles med hvitkinngås, men denne er mindre og er hvit også i pannen. Hvitkinngåsa har også svarte og hvite tegninger på kroppen, mens kanadagåsas er brunspraglet.

Kilder

Bevanger K (2005). Nye dyrearter i norsk natur. Landbruksforlaget, Oslo. 200s.

Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.

Haftorn S (1971). Norges fugler. Universitetsforlaget, Oslo, Bergen, Tromsø. 862s.

Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.