Kortnebbgåsa er en liten, kompakt grå gås. Den har en relativt kort og mørkebrun hals, et avrundet hode og et kort, mørkt nebb med en rosa flate over midtpartiet.

Kortnebbgåsa hekker på Svalbard, Island og Grønland og kan derfor klassifiseres som en arktisk art. Fuglene som hekker på Svalbard trekker gjennom Norge på høst- og vårtrekk og raster i store antall blant annet i indre deler av Trondheimsfjorden og i Vesterålen.

Kjennetegn

Kortnebbgåsa er en liten, kompakt grå-gås. Den har en relativt kort og mørkebrun hals, et avrundet hode og et kort, mørkt nebb med en rosa flate over midtpartiet. Oversiden av kroppen er blågrå, noe som sees tydelig på rygg og vingeoverflater i flukt. Beina er rosa. En voksen kortnebbgås veier ca. 2,5 kg. Kjønnene er like av utseende, men hannene er litt større enn hunnene. Ungfuglenes fjærdrakt er noe mørkere enn hos de voksne fuglene og oversiden av kroppen virker mer flekket siden fjærene mangler den lyse tuppen som voksenfuglene har. Ungfuglene har også blekere bein enn de voksne.

I flukt har de en kaklende lyd. De store «gåseplogene» som trekker litt inne i landet i april/mai og september er ofte kortnebbgjess på vei til og fra hekkeplassene på Svalbard.

Kortnebbgjess på trekk danner ofte typiske «gåseploger». De store «gåseplogene» som trekker litt inne i landet i april/mai og september er ofte kortnebbgjess på vei til og fra hekkeplassene på Svalbard.

Biologi

Kortnebbgåsa hekker parvis eller i små kolonier, ofte på små holmer og øyer langs kysten. Gjessene som trekker gjennom Norge hekker stort sett på Svalbard. Kortnebbgåsa er en planteeter. De kan også beite på spillkorn, og i overvintringsområdene, på mais- og potetåkre. Store flokker av kortnebbgås raster på nysådde åkrer i Trøndelag og Vesterålen under vårtrekket.

Parene holder sammen hele livet, såfremt en av de ikke dør. Reiret bygges ofte på forhøyninger i terrenget slik at foreldrene har god utsikt over det åpne landskapet rundt. Ofte brukte reirplasser kan på grunn av god gjødsling bli lett synlige som grønne tuer i terrenget.

Reiret fôres med plantedeler og etter hvert også med dun. Hunnen legger 3–5 egg tidlig i juni, og de ruges 26–27 døgn. Hunnen er alene om rugingen, mens hannen holder vakt i nærheten. Ungene forlater reiret kort tid etter klekking og er flygedyktige etter ca. 56 dager. I denne perioden passes de av foreldrene, men finner maten selv. De holder sammen med foreldrene gjennom hele den første vinteren.

Utbredelse

Kortnebbgåsa hekker på Island, Grønland og Svalbard. Fuglene som trekker gjennom Norge på vår- og høsttrekk, hekker på Svalbard. På Svalbard er de fleste hekkeplassene langs vestkysten.

Arten overvintrer i Mellom-Europa (Danmark, Tyskland, Nederland). Vårtrekket foregår fra midten av april til midten av mai da store flokker kan raste i indre deler av Trondheimsfjorden og Vesterålen. Høsttrekket foregår fra midten av september langs de samme trekkrutene gjennom Norge som under vårtrekket.

Når man ser kortnebbgjess i flukt på kort hold, ser man en relativt lys vingeoverflate, mørkere undervinger og en mørk hals.

Bestandsstatus

Hekkebestanden av kortnebbgås på Svalbard har vokst kraftig de siste tiårene og ble beregnet til 7000–14 000 par i 2015. Tellinger utført i artens vinterområder i oktober–november 2013 indikerte en totalbestand, inkludert ikke-hekkere og ungfugler, på 81 500 individer.

Forvekslingsarter

Kortnebbgåsa er mindre og virker mer kompakt enn sædgås og mye mindre og mørkere enn grågås. Den skiller seg fra sædgås på en kortere hals, et mer avrundet hode og et kortere nebb. Oversiden av kroppen er blågrå. Dette vises særlig tydelig i flukt der rygg og vingeoverflater er mye lysere enn hos sædgås, men ikke så lys som hos grågås

KIlder

Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.

Madsen J og Williams JH (Compilers) 2012. International Species Management Plan for the Svalbard Population of the Pink-footed Goose Anser brachyrhynchus. AEWA Technical Series No. 48. Bonn, Germany. 51s.

Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.