Kulegråmose
Racomitrium ellipticum
Tue av kulegråmose med sporofytter på periodevis fuktige berg.
Kulegråmose er en oseanisk art som vokser på overrislede klipper og blokker i olivengrønne til svartaktige tuer eller matter. Sporehusene har karakteristisk oval form som skiller denne arten fra andre gråmoser.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
-
- Lisens
- CC BY 4.0
- Opphav
- John Gunnar Brynjulvsrud
- Utgiver
- Biofokus
- Last ned
- Rediger (Krever innlogging)
Over: Cellestruktur i bladplata, legg merke til de tykkveggete cellene. Midten: Tverrsnitt av blad. Under: Bladbasis.
Kulegråmose vokser i olivengrønne til svartaktige (sjelden rødbrune) matter eller tuer med opp til 4 cm lange skudd som vokser opprett og er sparsomt forgreinet. Bladene er stive, bredest ved basis og gradvis avsmalnende til en butt spiss, hårspiss mangler. Bladnerven er 3–4 cellelag tykk i bladets midtre del. Bladplaten inkludert bladkant er som regel 2 cellelag tykk og uten papiller. Bladcellene har bølgete cellevegger, i øvre del av bladet mer eller mindre kvadratiske og gradvis mer avlange mot bladbasis. Sporehus er vanlig forekommende, ovale til runde, og stilken er ca. 0,5 cm lang.
Økologi
Kulegråmose er en utpreget oseanisk art som forekommer eksponert eller delvis eksponert på harde, overrislede klipper, sva og blokker i nedbørsrike områder.
Utbredelse
Kulegråmose har en vestlig utbredelse fra Vest-Agder til Nord-Trøndelag, pluss ett funn i Østfold.
Bladform.
Forvekslingsarter
Kulegråmose skilles fra resten av gråmosene ved at hele bladplaten er 2 cellelag tykk. Den skilles fra bekkegråmose R. aquaticum ved at sistnevnte har tilbakebøyde bladkanter og papiller. Kulegråmose skilles fra kisknausing Grimmia atrata ved at sistnevnte har buttere spiss, ofte ett cellelag tykk bladskive og tilbakebøyd bladkant. Den skilles fra flogknausing Grimmia unicolor ved at sistnevnte har små, runde, utydelig bølgede bladceller og ofte 4 cellelag tykk bladkant.
