Heirødbeger
Cladonia diversa
Heirødbeger danner slanke podetier med smale begre, og har som regel barkkledde gryn og små skjell. Den vokser særlig i kystområder, men er fortsatt noe dårlig forstått og forveksles ofte med andre begerlaver, særlig grynrødbeger.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse i Norge og Norden
- Utbredelse i verden for øvrig
- Forvekslingsarter
- Kommentarer
Kjennetegn
Tallus
Podetiene er relativt slanke, opp til 3 cm høye, med smale begre. Av og til dannes nye begre fra kanten av det gamle. Fargen på podetiene er overveiende gulgrønn, eller gønnaktig til gråhvit, ofte med okergule flekker ved basis. Overflaten av podetiene har som regel små barkkledde skjell eller gryn. Heirødbeger mangler soredier, men den har som regel flekkvis barkløs overflate på utvokste eksemplarer. Basalskjellene er vedvarende, små og uanselige.
Fruktlegemer
Fruktlegemer er forholdsvis sjeldne. De er røde, ofte flere sammenvokste, og sitter på kanten av begrene.
Pyknidier
Pyknidier er vanlige. De har røde munninger og sitter langs kanten av begrene.
Kjemi
Tallus reagerer K-, KC+ gult, PD- og UV-. Heirødbeger inneholder zeorin og usninsyre som konstante stoffer i tallus. I tillegg forekommer ganske ofte også porfyrilsyre, conporfyrilsyre og isousninsyre. Zeorin danner nålforma krystaller på podetiene av eldre herbarie-materiale.
Økologi
Heirødbeger vokser oftest på bergflater med tynt jorddekke, gjerne langs strender og i kystheier. Den kan også opptre på tykkere jorddekke og torv, sjelden også på død ved.
Utbredelse i Norge og Norden
Heirødbeger er utbredt i kystområder fra Østfold til Lofoten, mer sjelden i innlandet. Arten er også kjent fra sørlige og sørvestlige deler av Sverige og Finland og fra Danmark. Den er også påvist på Island og Færøyene.
Utbredelse i verden for øvrig
Arten er vidt utbredt i Europa, spesielt i oseaniske områder. Den er vanlig i Storbritannia. Ellers er den kjent fra Macaronesia og Øst-Asia, trolig også fra østlige Nord-Amerika.
Forvekslingsarter
Kommentarer
Heirødbeger har vært og er fortsatt noe dårlig forstått og det er uklart om den er godt adskilt fra grynrødbeger og pulverrødbeger som er kjemisk identisk. Viktige skille-karakterer er slanke podetier med smale begre og rikelig med barkkledde gryn og småskjell. Mer inngående molekylære studier er nødvendig for å avklare hvorvidt det virkelig er en vel definert art.