Norskveps
Dolichovespula norwegica
Dronning av norskveps Dolichovespula norwegica.
Norskveps er en av de vanligste stikkevepsartene i høyereliggende og nordlige områder. Den går også opp i høyfjellet. Typiske eksemplarer er lette å kjenne igjen på de røde flekkene på siden av bakkroppen. Fargene gir ellers et nokså mørkt inntrykk og gulfargen virker skitten.
Kjennetegn
Dronning av norskveps Dolichovespula norwegica, hode.
Arbeider av norskveps Dolichovespula norwegica.
Hann av norskveps Dolichovespula norwegica.
Alle kaster av norskveps har lange kinn og øyeinnskjæringer som er svarte med gul nedre kant. Munnskjoldet er mørkt behåret og har spredt punktur. Fargen på munnskjoldet er gult med en langsgående svart midtflekk som er bredere på midten og oftest bredere nedentil enn oventil hos begge kjønn. Mellomkroppens sider har lang og mørk behåring. Skutellen er avflatet eller svakt hvelvet når den betraktes fra siden. Denne utflatingen er mest tydelig rundt midtfåren om man betrakter dyret ovenfra. Bakkroppen hos begge kjønn har ofte røde flekker på siden av de to første bakkroppsleddene, men det er vanlig at disse flekkene mangler. De gule båndene på bakkroppen er nokså smale. Hodet og brystet domineres av mørke tegninger, som sammen med den mørke behåringen gir arten et påfallende mørkt inntrykk.
Hannen har helsvarte antenner (unntatt første ledd) med én langsgående sansekjøl (tyloider) på hvert av leddene 7 til 13 (kjølen på ledd 7 er utydelig).
Genitalier er svært like de hos engveps og taigaveps, men kan skilles fra disse ved at innsiden av gonostipes er noe innbuktet i øvre kant og at den bredeste delen er mer avrundet.
Lengde: arbeider, 11–14 mm; dronning, 15–18 mm; hann, 13–15 mm.
Utbredelse
Norskveps er utbredt over hele landet, men er mest vanlig i høyereliggende skogsområder, både i barskog og fjellbjørkeskog. Den finnes også i fjellet der den kan etablere bol over tregrensa. Arten har en holarktisk utbredelse som strekker seg fra Island og Storbritannia gjennom Eurasia og Sibir til Kina. Den er også vidt utbredt i USA og Kanada.
Levesett
Norskveps forekommer i mange ulike naturtyper, men foretrekker særlig høyereliggende og nordlige skogsområder. Dette er den arten av stikkeveps som kan finnes høyest til fjells. Den er også vanlig i bebygde strøk. Dronninga forlater som regel overvintringsplassen tidlig i mai og de første arbeiderne klekkes som regel i begynnelsen av juni, men dette varierer mye etter hvilket klima det er i området. Nyklekte dronninger kan av og til finnes i juli og august. Hannene kommer som regel ut av bolet fra begynnelsen av juli og er vanlige i august. Norskveps kan være nokså aggressiv dersom bolet forstyrres.
Bolet: Norskveps anlegger som regel bolet åpent i busker og trær, men også i tilknytning til bygninger, for eksempel under takmøner og i uthus. Den kan også ha bol i hulrom under bakken eller i mose. Over tregrensa anlegger den ofte bolet i vier-, dvergbjørk- eller einerkratt, men av og til også i bakken under stein eller mose. Bolet er mellomstort og gjerne opptil 15–20 cm i diameter. Det består av grått forvitret treverk i papirtynne lag og mangler innflygingsrør.
Dronning av norskveps Dolichovespula norwegica i startfasen av bolbygging. Moldtun, Snillfjord i Trøndelag.
Forvekslingsarter
Norskveps kan være vanskelig å skille fra taigaveps og engveps dersom den mangler røde tegninger på siden av de to første bakkroppsleddene. Norskveps har kortere kinn enn taigaveps hos alle kaster. I tillegg er som regel munnskjoldets svarte tegning smalere øverst enn ved framkanten, mens det hos taigaveps er motsatt. Hos dronninger og arbeidere skilles norskveps fra engveps på at førstnevnte har mer avflatet og ikke tydelig konvekst skutellum og brystets sider er mørkere behåret. Punktøynene hos norskveps danner også en avflatet trekant, der avstanden mellom de bakre er større enn mellom det fremre og et bakre punktøye. Hos engveps danner punktøynene en likesidet trekant. Videre er avstanden mellom de bakre punktøynene hos norskveps nesten like stor som fra et av de bakre punktøynene til kanten av et fasettøye. Hos engveps er avstanden mellom punktøynene tydelig mindre. Norskveps har alltid en gjennomgående mørk stripe på munnskjoldet, mens engveps ofte har en uregelmessig flekk som av og til ikke når kanten oppe eller nede.
Hannen av norskveps skilles fra taigaveps og engveps på at antennene har én langsgående sansekjøl på hvert av de ytre leddene, mens hos de to andre artene er denne sansekjølen noe utvisket på midten av leddet og dermed redusert til to korte sansekjøler. Taigaveps har i tillegg lengre kinn, mens engveps har noe mer konvekst skutellum. Genitaliene hos disse tre artene er vanskelige å skille men hos norskveps er gonostipes litt smalere enn hos engveps og litt mer innbuktet på innsiden av øvre del enn hos taigaveps. Det er helt nødvendig å sammenligne med referansemateriale for å se disse forskjellene.
