Snyltesmalmaur er sosialparasitt hos håret smalmaur. Arten skiller seg fra sin vert på at den er mindre og har en tydelig tagg på undersiden av postpetiolen. I Norge er arten kun kjent fra Trøndelag, men den er trolig noe oversett.

Kjennetegn

Snyltesmalmaur Leptothorax kutteri karakteriseres av liten kroppsstørrelse og en svært tydelig parasittagg på undersiden av postpetiolen. Arten mangler arbeiderkaste. Dronningen er liten og på størrelse med en arbeider av sin vert håret smalmaur L. acervorum. Munnskjoldet mangler eller har kun en meget svak innbuktning i framkant når hodet betraktes rett ovenfra. Hodet har relativt grove riller i panna som er vendt skrått inn mot midten i fremre del. Hodets sider og bakdel har grov og finmasket mikrochagrinering iblandet uregelmessig fin rilleaktig skulptur. Antennene har 11 ledd. Kroppsbehåringen er relativt kort på bakkroppen og beina har spredt utstående behåring.

Hannen er liten og mørk og har også kort og spredt behåring, samt en tydelig tagg under postpetiolen. Antennene har 12 ledd. Ribbenettet er mørkt og tydelig markert.

Lengde: dronning, 2,5–3 mm; hann, 3–3,5 mm.

Utbredelse

Snyltesmalmaur er kun kjent fra noen lokaliteter i Nord-Europa og Alpene. Fra Fennoskandia foreligger mange funn fra Finland og noen fra Sverige.

I Norge ble arten først funnet i Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag av Arnstein Staveløkk (Ødegaard et al. 2015). Den er siden funnet i Oppdal, Sør-Trøndelag i 2015 (F. Ødegaard upubl.), men arten antas å være sterkt oversett.

Levesett

Koloni av håret smalmaur Leptothorax acervorum med snyltesmalmaur Leptothorax kutteri i basis av død bjørk på myr, Rønningen, Midtre Gauldal i Sør-Trøndelag.

Snyltesmalmaur lever som parasitt hos håret smalmaur Leptothorax acervorum. I Norge er arten funnet i kolonier av håret smalmaur under bark av døde småbjørker på myr i Midtre Gauldal i Sør-Trøndelag (Ødegaard et al. 2015), men også over skoggrensa på tørr lyngmark (Oppdal i Sør-Trøndelag) i en polygyn koloni av håret smalmaur. Fra Sverige og Finland er arten oppgitt fra håret smalmaur-kolonier som lever under bark av furu i varme og tørre områder. At snyltesmalmaur er funnet i så vidt forskjellige naturtyper indikerer at den trolig kan finnes i alle naturtyper der håret smalmaur er svært vanlig.

Snyltesmalmaur antas å være til liten skade for vertssamfunnet da den ikke dreper vertsdronninga og ser ikke ut til å påvirke produksjonen av avkom hos verten. Som regel finnes en eller noen få snyltesmalmaur i samfunn med flere dronninger (polygyne) av håret smalmaur. Snyltesmalmaurdronningen parer seg i nærheten av bolet. Svermingen foregår som regel fra slutten av juli til slutten av august.

Forvekslingsarter

Snyltesmalmaur ligner andre smalmaur, men mangler arbeidere. Dronningen skilles fra sin vert på at den har en tydlelig tagg på undersiden av postpetiolen. Hodet har annerledes skulptur som består av lengderiller på pannen som i fremre del er orientert skrått innover mot midten. Hodets sider er relativt matte av tett mikrochagrinering og fin skulptur. Hodeskulpturen varierer imidlertid en god del. Noen eksemplarer har grovere rilleskulptur og finere mikrochagrinering. Kroppsbehåringen er kortere og mer spredt enn hos alle andre arter av smalmaur særlig på bakkroppen.

Arten skiller seg ellers fra den nærstående parasittsmalmaur L. goesswaldi på at innbuktningen i framkanten av munnskjoldet er utydelig når hodet ses ovenfra. Munnskjoldet har imidlertid en innbuktning i framkantens omriss, men dette skjules av at munnskjoldet er noe opphøyet i området ovenfor framkanten.

Hannen skiller seg også fra alle andre smalmaur på at kroppsbehåringen er kortere og mer spredt, samt at taggen på undersiden av postpetiolen er tydelig. Ribbenettet i vingene hos hannen er tydelig og mørkt i motsetning hos vertsartene.

Taksonomisk bemerkning: Hanner med tydelig ryggtagg er beskrevet som en egen art: Leptothorax buschingeri Kutter, 1967. I vårt materiale fra Soknedal finnes både hanner med korte og helt avrundede ryggtagger og individer med lange ryggtagger i samme område. Resultater fra DNA-strekkoding viser ingen forskjell mellom individer med korte og lange ryggtagger. Det antas derfor at dette kun dreier seg om variasjon innen samme art og at L. buschingeri bør synonymiseres med L. kutteri.