Rådyr er vår desidert minste hjorteviltart. Før år 1900 var arten sjelden i Norge, men i løpet av hundre år har den spredt seg til hele landet.

Kjennetegn

Rådyr er Norges minste hjorteviltart, og voksne individer veier vanligvis mellom 18 og 36 kg. Hannen kalles råbukk, hunnen rå eller geit, mens avkommet kalles kje, lam eller kalv. Rådyr har lange, spinkle lemmer og spisse, smale klover. Halsen er lang og hodet  smalt, med store øyne og ører. Medregnet hale kan rådyr bli inntil 140 cm lang og vanlig skulderhøyde er mellom 63 og 75 cm. Sommerpelsen er rødbrun, mens vinterpelsen mer går i gråbrunt. Som hos hjort er hårene på innsida og baksida av lårene lyse og danner et «speil» når en ser dyret bakfra. Pelsen til et rådyrkje er gråaktig, brunsort til rødbrunaktig, med rekker av hvite flekker langs kroppen. Midtlinjen er uten flekker.

Geviret til råbukken er kort og enkelt med inntil tre tagger per horn. Dette felles årlig mellom oktober og desember, men vokser hurtig ut igjen. Under veksten er det dekket av tynn basthud med tette, korte hår som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst stopper blodtilførselen til basthuden, som da gradvis tørker og faller av. Bukken fjerner selv restene ved å gni geviret mot trestammer og busker; bukken «feier» geviret, noe som vanligvis skjer i april-mai. Både bukk og geit kan utstøte varsellyder som minner om et kraftig hundebjeff når de blir skremt. Rågeitas kallelåt er en høy pipetone.

Rådyret er Norges minste hjorteviltart. Sommerpelsen er rødbrun, mens vinterpelsen mer går i gråbrunt.

Utbredelse

Rådyret er i dag utbredt over hele landet. Før 1900 var rådyr sjelden i Norge, så dagens bestand er et resultat av spredning de siste hundre årene.

Levevis

Rådyr spiser et stort utvalg av gress, urter, knopper og skudd, og er vanligvis mest aktiv kveld og tidlig morgen. Arten foretrekker løv- og barskog i nærheten av jordbruksområder. De kan også komme inn i villahager i bynære strøk. Siden de er svært tilpasningsdyktige kan de også slå seg til i fjellbjørkeskog i nærheten av setervoller. Arten klarer seg imidlertid dårlig på steder med mye snø.

Rådyr lever enten alene eller i små familiegrupper. Om sommeren er det for eksempel vanlig at ei geit med avkom går sammen. Om vinteren kan rådyr ofte opptre sammen, og det er ikke uvanlig å se flere bukker tett ved hverandre. Enkelte steder kan rådyr også danne mindre flokker. Mot våren sprer dyrene seg mer, og bukkene tåler dårligere å ha andre bukker i nærheten.

I mai etablerer bukkene territorium. Bukkene som kontrollerer de beste områdene får gjerne selskap av flere geiter og har dermed anledning til å pare seg med flere. Geita hevder ikke territorium, men er svært trofast mot hjemmeområdet. Hun vil derfor mest sannsynlig føde i samme område hun ble paret.

Om vinteren kan rådyr ofte opptre sammen, og det er ikke uvanlig å se flere bukker tett ved hverandre. Enkelte steder kan rådyr også danne mindre flokker. Mot våren sprer dyrene seg mer, og bukkene tåler dårligere å ha andre bukker i nærheten.

Reproduksjon

Både geit og bukk er kjønnsmoden når de er ett år, men hannene vil normalt ikke formere seg før de er nærmere tre år. Paringstida er i juli og august. Rådyr har forlenget drektighet – også kalt forsinket innplanting. Dette betyr at det går en viss tid etter paringen før det befruktet egget fester seg i livmora slik at fosterutviklingen starter, noe som vanligvis skjer i november eller desember. Avkommet kommer derfor til verden på en tid av året når mora har god tilgang på energirik mat, og kan derfor produsere rikelig med melk til ungene.

Normalt får ei geit to eller tre kje i mai-juni. De veier 1,5 - 2 kilo ved fødselen, og er ganske hjelpeløs den første tida. Rådyrgeita gjemmer ungene mens hun beiter, og kommer bare tilbake i korte perioder slik at kjeene kan die. Selv om mora ofte kan være borte fra ungene i opptil 12 timer, holder hun seg de første ukene etter fødselen innenfor et område på 10 til 20 dekar. Hun tolererer ikke at det kommer andre geiter inn på dette område. Denne adferden skyldes antagelig at rådyrkje i starten er kontaktsøkende mot alle artsfrender. Ved å jage vekk andre geiter hindrer hun avkommet i å knytte seg til andre, samtidig som hun reserverer ressursene på området til seg selv og ungene.

Det er viktig å la kje som ligger alene være i fred. Når kjeene ligger gjemt på denne måten vil de ikke flykte uansett hvor nær en fare kommer. I stedet trykker de seg mot bakken, og slutter nesten å puste. Denne forsvarsmekanismen gjør at mange nyfødte kje hver vår drepes av fôrhøstere, i og med at åker og eng er populære gjemmesteder.

Fiender, parasitter og sykdommer

Rådyr er utsatt for predasjon fra mange rovdyr, spesielt gaupe. Imidlertid kan både ulv, bjørn og jerv ta voksne rådyr, mens kongeørn og rødrev tar kje. Katter og hunder kan også være en trussel for små kje om våren. Som andre hjortedyr er rådyr utsatt for parasitter og sykdommer. Rådyr er mellomvert for skogflått, som kan være bærer av flere bakterier og virus. Det er grunn til å anta at tette bestander av rådyr øker flåttmengden og dermed øker risikoen for flåttbårne sykdommer både hos mennesker og dyr. Hvor mye rådyr som bidrar til slik spredning er imidlertid usikkert. I enkelte avgrensete områder, bl.a. på mindre øyer, har en gått til det skritt å skyte ned rådyrbestanden for å bekjempe forekomsten av flått.

Kilder

Andersen, R., Duncan, P. & Linnell, J.D.C. (red.). 1998. The European Roe Deer: The biology of success. Scandinavian University Press. 376 s.

Bevanger, K. Skogen. 2007. J.W. Cappelens Forlag, Oslo. 191 s.

Bjørneraas, K. (red.). 2012. Klauvvilt i norsk natur – historie, biologi og forvaltning. Akademika Forlag, Trondheim. 218 s.

Morellet, N., Bonenfant, C., Börger, L., Ossi, F., Cagnacci, F., Heurich, M., Kjellander, P., Linnell, J.D.C., Nicoloso, S., Sustr, P, Urbano, F. & Mysterud, A. 2013. Seasonality, weather and climate affect home range size in roe deer across a wide latitudinal gradient within Europe. Journal of Animal Ecology 82: 1326-1339.

Morellet, N., Klein, F., Solberg, E.J. & Andersen, R. 2011. The census and management of populations of ungulates in Europe. - S. 106.143 i Putman, R., Apollonio, M. & Andersen, R. (red.) Ungulate management in Europe : problems and practices. Cambridge University Press, Cambridge.

Nilsen, E.B., Gervasi, V., Linnell, J.D.C., Odden, J., Pedersen, H.C., Wabakken, P., Zimmermann, B. & Swenson, J.E. 2011. Effekten av predasjon på hjorteviltbestander. - Hjorteviltet: 91-93.

Panzacchi, M., Linnell, J.D.C., Odden, M., Odden, J. & Andersen, R. 2009. Habitat and roe deer fawn vulnerability to red fox predation. Journal of Animal Ecology 78(6): 1124–1133.

Hjortevilt.no, Rådyr

Semb-Johansson, A. og Frislid, R. (red.). 1990. Norges Dyr. J.W. Cappelens Forlag, Oslo. 192 s.

Ytrehus, B. 2013. Hjortedyra, flåtten og folkehelsa. Hjorteviltet. 23: 96-99.