Vingespenn

38-48 mm.

Kjennetegn

Den største av Boloria-artene. Vingeoversiden er oransje men relativt mørk med grovtegnet mønster av svarte flekker. Bakvingeundersiden er i ytre halvdel gråfiolett med utydelig mønster. Indre halvdel er rødbrun. Tverrbåndet av lyse flekker innenfor midten er delvis utfylt med gulbrunt og rødbrunt, men har to hvite flekker på midten og en stor hvit flekk på framkanten. Undersidemønsteret kan minne om mønsteret til arktisk perlemorvinge og tors perlemorvinge, men er overveiende mørkere og mer kontrastløst. Dvergperlemorvinge har svært likt undersidemønster, men denne arten er lett gjenkjennelig på sin beskjedne størrelse, gråbrune farge og utflytende vingemønster.

Totalutbredelse

Sirkumpolar. Nord-Europa og østover gjennom det nordlige Russland til Amur og Kamtsjatka. Vidt utbredt i Canada, i Rocky Mountains går den sør til Colorado.

Utbredelse i Norge

Utbredt i indre og østlige deler av Østlandet og i østlige deler av Trøndelag. Videre forekommer den i indre Troms og i Finnmark unntatt de nordlige kystområdene. Arten er svært lokal, men kan være tallrik på lokalitetene.

Unge stadier

Larven lever på molte. Etter overvintringen er den svart med fire hvite, dels oppstykkede langsgående linjer som lengst frem smelter sammen. Hvert ledd har seks brune torner.

Flyvetid

Medio juni - medio juli.

Økologi

På myr i barskogsonen og bjørkebeltet. På Østlandet er den ikke funnet under 400 m.