Berghumle er mest vanlig i høyereliggende områder. Hunnene er oftest mørke på mellomkroppen og rødlige på bakkroppen. Hannene har et tydelig gult kragebånd. Arten er svært vanskelig å skille fra den sørlige formen av lapphumle, men kan også forveksles med arbeidere av alpehumle og polarhumle.

Dronning og arbeidere

Dronning av berghumle Bombus monticola på gullris, Munkvoll i Oppdal, Sør-Trøndelag.

Bakre legg (tibia), innside

Innsiden av bakre tibia av berghumle Bombus monticola (gjelder også lapphumle Bombus lapponicus). Merk at det nedre, ytre (bakre) hjørnet av leddet er nesten vinkelrett, og går ikke ut i en spiss pigg som hos alpehumle og polarhumle.

Dronningen av berghumle er liten (lengde ca. 17 mm). Berghumle er meget lik den sørlige formen av lapphumle i størrelse og i fargetegninger. I Fennoskandia har dronningene oftest helt svart mellomkropp, men kan også ha gulaktige hår på krage og skutell. Bakkroppen er svart på første ledd (T1) og det kan være en god del svarte hår på T2. Resten av bakkroppen er oransjerød. Arbeiderne ligner på dronningene, men er mindre og har ofte gule hår på krage og skutell. 

Hanner

Hann av berghumle Bombus monticola. Relativt mørk form.

Hann av berghumle Bombus monticola. Relativt lys form.

Hanner av berghumle har fargetegninger som dronningene, men med hvitgule hår i ansiktet og brede gulaktige bånd på krage og skutell. Undersiden har lyse hår.

Utbredelse

Berghumle er utbredt i Fennoskandia og østover til Kola, i Storbritannia, Alpene, Pyreneene, Italia og på Balkan. Arten er inndelt i fem ulike underarter og den skandinaviske underarten av berghumle bør benevnes Bombus monticola scandinavicus (Friese, 1911). Den er knyttet til fjellområder og subalpine skogsområder men forekommer også i dalstrøk og ned mot kysten. Detaljer omkring artens utbredelse i Norge er dårlig kjent fordi Løken (1973) ikke skiller mellom berghumle og lapphumle, men resultater fra DNA-strekkoding indikerer at den er vanlig i hele fjellkjeden fra Hardangervidda i sør til Pasvik og Lakselv i nord.

Levesett

Berghumle finnes i fjellet og fjellskogen og dominerer i lavalpin sone der den ofte er den vanligste humlearten. Den kan av og til finnes i lavlandet, særlig på vår og forsommer.

Kolonisyklus (fra dronningen er på vingene om våren til nyklekte kjønnsindivider) er mindre enn to måneder (Svensson 1979). Dronninger er registrert fra 6. mai til 24. september, arbeidere fra 3. juni til 2. september og hanner fra 15. juni til 1. september (disse datoene er hentet fra Løken (1973) og inkluderer også lapphumle). I lavlandet i Trøndelag ble en dronning av berghumle observert så tidlig som 11. april 2009 (F. Ødegaard).

Bolet plasseres som oftest i et bol av smågnagere under bakken. På samme måte som hos lapphumle, er koloniene små. Totalt 103 kokonger registrert i et bol i Norge. 

Hann av berghumle Bombus monticola (eller lapphumle) på hvitkløver, Grøvudalen i Sunndal, Møre og Romsdal. Dette individet har bredt svart bånd på T1 og delvis T2 og kan da lett forveksles med tyvhumle. Den kan skilles fra denne på de rette, utannete mandiblene og genitaliene, men også på at A3 er kortere enn A5 (kan ses på bildet). Hos tyvhumle er A3 lenger enn A5.

Forvekslingsarter

Pannefure

Utsnitt av panne hos lapphumle Bombus lapponicus (A) og berghumle Bombus monticola (B). Merk den kraftigere punkturen på panneflaten (a) og den kraftigere punktuerte pannefura (b) hos lapphumle sammenlignet med tilsvarende punktur hos berghumle (hhv. c og d).

Bakre basitarsus

Bakre basitarsus av lapphumle Bombus lapponicus (A) og berghumle Bombus monticola (B). En tenkt linje på tvers av leddet (a), der den hvirvlete behåringen skiller lag (behåringen svinger oppover leddet over linjen og nedover leddet under linjen), ligger nær leddets bredeste punkt (b) hos monticola, mens denne linjen ligger langt over leddets bredeste punkt hos lapponicus.

Berghumle er svært vanskelig å skille fra lapphumler som mangler gule hår på bakkroppen. Innslag av svarte hår på andre bakkroppsledd T2, samt manglende fure ved øvre kant av øyet, er beste skillekarakterer fra lapphumle (se bilde av pannefure). En annen god karakter gjelder dronningens basitarsus. En tenkt linje på tvers av leddet, der den hvirvlete behåringen skiller lag, ligger nær leddets bredeste punkt hos monticola, mens denne linjen ligger langt over leddets bredeste punkt hos lapponicus (se bilde av bakre basitarsus). Andre karakterer er beskrevet av Svensson (1979). Hanner av de to artene kan skilles på genitalia der berghumle har en liten kuleformet utvidelse på spissen av penis (se bilde av genitalia). Levende hanner av berghumle har mer diskret lukt enn hanner av lapphumle som dufter som parfyme.

Berghumler kan også forveksles med arbeidere av alpehumle og polarhumle. De to sistnevnte mangler imidlertid en utstående pigg på enden av bakre tibia (se bilde av tibia), og de har lengre avstand fra øyet til kjevebasis enn bredden av kjevebasis (a<b på skjematisk illustrasjon av humlehode).

Berghumle og lapphumle ble skilt som egne arter på basis av at hannene har ulike feromoner og at dette samsvarer med forskjeller i morfologi hos både hanner og hunner (Svensson 1979). Nyere genetiske undersøkelser (Cameron et al. 2007, Gjershaug et al. 2013) støtter at det dreier seg om to arter.

Hanner av berghumle med svart bånd som strekker seg over både T1 og T2, kan forveksles med hanner av tyvhumle med mye rødt på T3. Slike berghumler kan skilles fra tyvhumle på de rette, utannete mandiblene og genitaliene, men også på at A3 er kortere enn A5. Hos tyvhumle er A3 lenger enn A5.

Taksonomisk bemerkning: Det har vært noe forvirring omkring taksonomien til berghumla og lapphumle, men Svensson (1979) viste at berghumle og lapphumle er to atskilte arter basert på sine studier av morfologiske forskjeller og forskjeller i hannenes kjønnsferomoner. Gjershaug et al. (2013) bekreftet videre ved hjelp av DNA-strekkoding at det dreier seg om to arter, gjennom å vise at det er samsvar mellom morfologiske karakterer og genetiske forskjeller mellom artene.

Friese (1912) beskrev scandinavicus som ny underart av lapphumle og Løken (1973) fulgte denne oppfatningen, og mente at vi i Norge hadde to underarter av lapphumle. Hun omtaler at underarten B. l. lapponicus (den nordlige formen) finnes i Finnmark, mens underarten B. l. scandinavicus (den mørke formen) finnes i Sør-Norge og nordover til Finnmark med overlappende utbredelse med B. l.  lapponicus i Nord-Norge. Typeeksemplaret av scandinavicus (som oppbevares ved Tromsø museum) tilhører imidlertid ikke arten lapphumle, men berghumle (Svensson 1979). Den skandinaviske underarten av berghumle bør derfor betegnes som Bombus monticola scandinavicus (Friese, 1912 ["1911"]). Bombus monticola inndeles for øvrig totalt i fem ulike underarter som er geografisk atskilt. Hvorvidt de mørke og nordlige formene av lapphumle bør tilhøre ulike underarter er et uavklart spørsmål.