Hvilke naturtyper blir vurdert, og hvorfor?

• Innhold
• "All natur" skal vurderes
• Tre naturmangfoldtemaer  
• Tema 1 Mark- og bunnøkosystemer
• Tema 2 Vannmasseøkosystemer
• Tema 3 Landformvariasjon
• Oppdeling av naturtyper
• Oppdeling av naturtyper i Tema 1 Mark- og bunnøkosystemer
• Oppdeling av naturtyper i Tema 3 Landformer

Hvilke naturtyper som skal risikovurderes i Rødlista for naturtyper 2025 blir fastsatt av Artsdatabanken. Til grunn for valget av naturtyper ligger Artsdatabankens system for å beskrive natur, Natur i Norge (NiN) versjon 3.0. Samtidig er Naturmangfoldlovens definisjon av naturtype også et viktig premiss for utvelgelsen. 

Det er viktig å være klar over at naturtypene som blir vurdert i Rødlista 2025, ikke er de samme naturtypene som ble vurdert i Rødlista 2018. Dette er fordi Rødlista 2018 bygde på NiN versjon 2.3, mens Rødlista 2025 bygger på NiN versjon 3.0. Det er derfor ikke mulig å direkte sammenligne resultatene i de to listene. 

"All natur" skal vurderes

I utgangspunktet skal all natur i Norge risikovurderes. Artsdatabanken har i samarbeid med Naturhistorisk museum, UiO, og også ekspertkomiteene for Rødlista 2025, vært gjennom en lengre prosess for å komme frem til de mest hensiktsmessige naturtypene å vurdere. Resultatet er at lista inneholder vurderinger av rundt 1000 ulike naturtyper.

Samtidig ble det også tatt beslutninger om hva som ikke skal vurderes. Natur definert som "sterkt endret" av menneskelig påvirkning, som åker eller urbane områder, er utelatt fra Rødlista, og likeså natur definert som "klart endret" av menneskelig påvirkning. Imidlertid skal "klart endret" natur som er et resultat av menneskelig hevd eller skjøtsel gjennom lang tid, som slått, styving eller lyngbrenning, risikovurderes.

Tre naturmangfoldtemaer  

Den norske Rødlista bruker Den internasjonale naturvernunion (IUCN) sine kriterier for rødlistevurdering av økosystemer, og er derfor i utgangspunktet en rødliste for økosystemer. I arbeidet med Rødlista er naturmangfoldet delt inn i tre temaer, og for hvert av disse er det valgt naturtyper for vurdering fra ulike deler av NiN 3.0, og fra ulike nivåer innenfor hver del.  

Temaene 1 og 2 omfatter økosystemer i den delen av NiN 3.0 som heter «Natursystemer». Felles for disse er at de består av naturtyper som er ordnet i et hierarki med tre nivåer – hovedtypegruppe, hovedtype og grunntype. Grunntypene, de minste enhetene, er slått sammen til såkalte kartleggingsenheter, tilpasset naturkartlegging i ulike målestokker.

Med «naturtype» mener Artsdatabanken en type natur på et hvilket som helst nivå i et typesystem for natur. Etter denne definisjonen vil så vel grunntyper og hovedtyper som kartleggingsenheter i NiN 3.0 være naturtyper, og kan dermed rødlistevurderes.

Tema 1 Mark- og bunnøkosystemer

Dette temaet er delt opp i markøkosystemer, der man finner alle økosystemer på land, og bunnøkosystemer, som inneholder alle økosystemer på bunnen - i ferskvann, elver og havet. 

Naturtypene som er valgt for risikovurdering i Tema 1 er kartleggingsenhetene tilpasset i målestokk 1:20 000 under Natursystem-Hovedtyper i hovedtypegruppene fastmarkssystemer, våtmarkssystemer, innsjøbunnsystemer, elvebunnsystemer og marine bunnsystemer. 

Årsaken til at kartleggingsenheter på denne skalaen er valgt som naturtyper som skal risikovurderes, er at disse fanger opp områder som er store nok til å fungere som selvstendige økosystemer. Når det er sagt, er det viktig å understreke at det finnes mange funksjonelle økosystemer som er mye mindre enn dette, som for eksempel dammer, bergvegger og kilder.  

Tema 2 Vannmasseøkosystemer

I dette temaet inngår alle økosystemene man finner i de frie vannmassene – i saltvann, brakkvann eller ferskvann. 

Naturtypene som er valgt for risikovurdering i Tema 2 er grunntypene under Natursystem-Hovedtyper i hovedtypegruppene marine vannmassesystemer og limniske vannmassesystemer. Fordi vannmassene blander seg over større områder, er vannmasse-grunntypene gjennomgående større enn kartleggingsenheter for mark- og bunnsystemer tilpasset målestokken 1:20 000.  

Tema 3 Landformvariasjon

I tillegg til økosystemene i "Natursystemer", har Artsdatabanken også valgt å rødlistevurdere landformer. Dette er enheter av natur som har det til felles at de er overflateformer skapt av geomorfologiske prosesser. Eksempler er elvedelta, jettegryte, fjord, tind og ulike former for bremassiv. Landformer er rødlistevurdert blant annet fordi geologisk mangfold faller inn under Naturmangfoldlovens (§3) definisjon av naturtype. 

Landformdelen av NiN 3.0 deles inn i de fem typesystemene fast fjell og løsmasser, elveløp, innsjøbasseng, torvmassiv og bremassiv. For landformer er det valgt å bruke hovedtypene under hver av disse fem kategoriene som hensiktsmessige naturtyper å risikovurdere.  

Oppdeling av naturtyper

Det er viktig å være klar over at naturtypene som er nevnt over, som er utgangspunktet for rødlistearbeidet, i noen tilfeller er delt opp i to eller flere «undertyper» som så i sin tur blir rødlistevurdert etter IUCN-kriteriene. En slik oppdeling gjøres bare dersom spesielle grunner gjør det naturlig og nødvendig, som at det innen naturtypen finnes viktig variasjon som ikke fanges opp av typesystemene i NiN 3.0.

Kriterier for å dele opp naturtyper finnes for Tema 1 Mark og bunnøkosystemer og Tema 3 Landformer. Naturtypene (grunntyper) i Tema 2 Vannmasseøkosystemer blir ikke delt opp.  

Når en naturtype blir delt opp, skal ikke den opprinnelige naturtypen vurderes.

Oppdeling av naturtyper i Tema 1 Mark- og bunnøkosystemer

To kriterier kan gi grunnlag for å dele kartleggingsenhetene i Tema 1 videre opp:

Etter hvilke artsgrupper som dominerer 

Natursystem i NiN 3.0 fanger bare opp grunnleggende variasjon i sammensetningen av arter i en naturtype. Dette er gjort for å unngå at antallet typer skal bli så stort at det blir uhåndterlig.

Et eksempel på variasjon som ikke fanges opp i NiN 3.0, men som er viktig for det biologiske mangfoldet i økosystemet, er hvilken artsgruppe som dominerer – for eksempel om en skog er dominert av bartrær eller edellauvtrær, eller om havbunnen er dominert av stortare eller sukkertare. Fordi det er hele økosystemet som skal rødlistevurderes og ikke bare mark- eller bunnsystemene, kan det i slike tilfeller være hensiktsmessig å dele opp naturtyper i to eller flere naturtyper.  

For de tilfellene der det er grunnlag for å dele opp en naturtype etter dominerende artsgrupper, er det laget tre enkle variabler; for treslagsgruppe, algegruppe eller megafaunagruppe (som blåskjell eller O-skjell).

Merk at våtmarkssystemer (myr og kilder) ikke blir delt opp basert på dominerende artsgrupper. En annen ting som er verdt å merke seg er når oppdeling blir vurdert, tas det ikke hensyn til naturvariasjonen som finner sted i løpet av en rask suksesjon - som gjengroing av en slåttemark eller ny skog som etableres på ei hogstflate. 

Etter variasjon i miljøet 

Natursystem i NiN 3.0 tar bare hensyn til såkalt lokal miljøvariasjon, for eksempel hvor kalkrik jorda er eller hvor tørkeutsatt skogen er. Variasjon i temperatur og nedbør, det vi kaller regional eller bioklimatisk variasjon, er utelatt. Igjen handler dette om å unngå at antall naturtyper blir uhensiktsmessig høyt. Resultatet er at det innen samme naturtype kan være stor variasjon i miljøforholdene i ulike deler av landet.

Det er satt opp kriterier som gjør det mulig å dele opp naturtyper i flere regionale typer, dersom den regionale variasjonen i miljøet er stor. Dette gjelder for Fastlands-Norge, men ikke for Svalbard, der det er lite variasjon i klimaet.

For naturtyper i fastmarksystemer, våtmarkssystemer og snø- og issystemer brukes to variabler for å beskrive den regionale klimavariasjonen:

Variabelen bioklimatiske seksjoner beskriver hvor fuktig klimaet er, og varierer fra vest (oseaniske seksjoner) mot øst (kontinentale seksjoner), og fra kyst til innland. 

Variabelen bioklimatiske soner beskriver hvor varmt klimaet er, det vil si variasjonen fra sør til nord og fra lavt til høyt over havet (fra boreonemoral via boreale til alpine soner).

For naturtyper i innsjøbunnsystemer og elvebunnsystemer brukes bare variabelen bioklimatisk sone.

På samme måte deles havområdene i fire regioner (marine bioklimatiske regioner). Dette er: Skagerrak; Nordsjøen; Norskehavet og Barentshavet sør; og Grønlandshavet øst, Barentshavet nord og Polhavet. 

Oppdeling av naturtyper i Tema 3 Landformer

Også naturtyper i Tema 3 Landformer kan bli delt opp i flere typer, dersom et sett av kriterier er oppfylt. Unntaket er typesystemet torvmassiv, der typene ikke deles videre opp. 

Etter aktive eller inaktive geomorfologiske prosesser

Landformer kan enten være et resultat av avsluttede, inaktive geomorfologiske prosesser, eller fortsatt være under dannelse av pågående aktive geomorfologiske prosesser. Dersom én og samme naturtype (landformtype) omfatter landformer der prosessene er avsluttet og landformer der prosessene fortsatt pågår, er dette grunnlag for å dele den i to eller flere typer. Dette fordi risikoen for at en landform skal forsvinne avhenger av om den fortsatt nydannes eller ikke.  

Etter materialenes opphav

En annen variabel som kan gi grunnlag for å dele opp landformer i flere naturtyper, er opphavet til materialene naturtypen er laget av. Eksempelvis kan en naturtype formet av elver, ha materialer som stammer fra morener eller fra breelvavsetninger.  

Etter grunnvannskontakt

En tredje variabel som kan gi grunnlag for videre oppdeling, av landformer i typesystemet Innsjøbasseng, er om ferskvannsforekomsten i bassenget har kontakt med grunnvannet eller ikke. Dette har stor betydning for blant annet vannkvalitet og hvilke økosystemer som finnes i sjøen.

Etter ulik opphavsprosess

En fjerde grunn til oppdeling av naturtyper er om ulike prosesser kan ha gitt opphav til landformer som ser like ut. Eksempelvis kan naturtypen isfjellpløyespor deles opp om den er dannet i havet (marint opphav) eller på land (terrestrisk opphav).