Bukkeblad er en av de vanligste vann- og våtmarksplantene i Norge og er én av dem som er letteste å kjenne igjen, ikke minst på grunn av de trekoplete bladene som stikker opp av vannet eller myra.

Bukkeblad er en karakteristisk vann- og våtmarksplante. Her fra Maridalen i Oslo.

Kjennetegn

Bukkeblad er en flerårig urt med kraftig, krypende og grønn jordstengel. Fra den kommer langskaftete blad og langskaftete blomsterstander. Jordstengelen har runde arr etter visnete blad- og blomsterskaft. Bladene er trekoplete. Småbladene er kortskaftete, elliptiske (bredest på midten og avsmalnende mot grunnen og toppen) og opp til 10 cm lange. En slire sitter nederst på bladskaftet.

Blomstrende skudd består av et høyt skaft og en klase med 10–15 (20) skaftete blomster. Stengel, bladoverflater, blomsterskaft og begerblad har korte, liggende hår. Blomstene er femtallige. Både de korte, grønne og butte begerbladene og de langsmale kronbladene er vokst sammen ved grunnen. Kronen er ca. 15 mm bred, rosa på utsiden og hvit på innsiden og med lange, krøllete og hvite hårfrynser. De svarte pollenknappene har brede, hvite pollentråder. Frukten er en rund kapsel som sprekker opp i to deler. Under skallet har frøene et luftig vev som gjør at de kan holde seg flytende (og spiredyktige) i minst en måned.

Bildet viser de tre hovedkomponentene i bukkeblad: kraftig, grønn jordstengel, trekoplete blad og en langskaftet blomsterstand, her etter blomstring. Fra Røros (Sør-Trøndelag).

På jordstengelen ses rester etter eldre blad og finere røtter. Blad og blomster utvikles hver for seg, men sitter tett sammen. Nederst på bladskaftet er det en bred slire. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).

Bladene er trekoplet: hvert blad er satt sammen av tre småblad. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).

Ingen andre arter i Norges flora har slike blad. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).

Blomsterstandene er heller ikke til å ta feil av, med de frynsete hvite blomstene, rosa knopper og svarte pollenknapper. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).

Frukten til bukkeblad er en kapsel. Her er den øverste kapselen nesten moden, de andre umodne. Fra Meråker (Nord-Trøndelag).

Blomster (og kapsler) er skaftete og har et støtteblad ved grunnen. Begerflikene er sammenvokste nederst. I toppen av kapselen sitter lange grifler fremdeles på. Fra Røros (Sør-Trøndelag).

Kromosomtall

Bukkeblad er trolig høypolyploid (6- og 12-ploid) med grunntall x = 9 og kromosomtall 2n = 54 (og 108). Tellinger er ikke utførte på norsk materiale.

Økologi og utbredelse

Bukkeblad er knyttet til ulike typer mer eller mindre næringsfattig (oligotrof til mesotrof) vann og våtmark, alt fra grunt, stillestående vann i myrpøler, tjønner og innsjøer, til kanter av sakterennende vann (elver, bekkekanter, grøfter), til myrflater og sumpskog. Arten vokser i hele fastlands-Norge, fra nemoral til nordboreal og subarktisk sone og fra lavland til lavalpint belte. Kjent høydegrense er 1220 moh. i Hol (Buskerud).

Bukkeblad er vidt utbredt på den nordlige halvkule, men ikke i Mellom-Amerika, i Afrika bare i Marokko, men nesten over alt i Europa og i tempererte deler av Asia og Nord-Amerika.

Tidlig i sesongen og der forholdene er ugunstige kan bukkeblad se puslete ut, men er like fullt lett å kjenne igjen. Her på en innsjøstrand. Fra Røros (Sør-Trøndelag).

I innsjøer, tjønner og langs sakteflytende elver danner bukkeblad ofte tette bestander utenfor starrbelter. Fra Hittersjøen i Røros (Sør-Trøndelag).

Bukkeblad kan dominere helt på lune steder, som her i et bekkefar i barskogsområde. Fra Malvik (Sør-Trøndelag).

Kommentarer

I lange tider har bukkeblad vært velkjent blant folk flest, og den har en posisjon i nordmenns tradisjonelle bruk av ville planter. Den har hatt mange folkelige navn og har vært brukt som medisin for både folk og fe, fôr, nytelsesmiddel (erstatning for tobakk) med mer.

Forvekslinger

Kraftig, grønn og krypende jordstengel, trekoplete, langskaftete og tykke blad og fillete, hvite blomster bør hver for seg være gode nok kjennetegn til ikke å forveksle bukkeblad med andre planter i Norge.

Kilder

Berg RY og Fægri K (1988). Norges ville blomster. Fra bier og blomster til frø og frukt. Red. L Ryvarden. Aschehoug, Oslo. 240 s.

Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2023). Norsk flora. 8. utg. Samlaget, Oslo. 1255 s.

Hjelmstad R (2023). Medisinplanter i Norge. Helsebringende vekster i naturen. 7. oppl. Gyldendal, Oslo. 422 s.

Høeg O.A. (1976). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973. Universitetsforlaget, Oslo – Bergen – Tromsø. 751 s.

Plants of the World Online (POWO). Royal Botanic Gardens Kew. http://powo.science.kew.org/ Lastet ned 9.11.2023

Schou JC, Moeslund B, Båstrup-Spohr L og Sand-Jensen K (2017). Danmarks vandplanter. BFN`s Forlag. 560 s.

Tutin TG (1972). Menyanthes L. I TG Tutin mfl. (red.), Flora Europaea. 3. Diapensiaceae to Myoporaceae: 67–68.

Siden siteres som:

Fremstad E. Bukkeblad Menyanthes trifoliata L. https://www.artsdatabanken.no/Pages/364566. Lastet ned <dag.måned.år>