Naturen er uendelig variert. NiN har som mål å sette ord på denne variasjonen gjennom et system basert på klart definerte begreper. Det er et verktøy for å beskrive all natur i Norge på en sammenliknbar måte, og brukes i kartlegging av norsk natur som skjer i regi av det offentlige.

NIN er basert på vitenskapelig kunnskap om naturtyper, landskap, livsmedium og økologiske prosesser, og har blant annet som formål å:

  • Gi fagmiljøer og institusjoner som jobber med natur et felles begrepsapparat 
  • Være et verktøy for å beskrive variasjonen i naturen 
  • Være et grunnlag for kartlegging av natur og naturtyper 
  • Være et grunnlag for arbeidet med å rødlistevurdere naturtype

En naturtype er natur som har karakteristiske trekk som skiller den fra annen type natur. Dersom forskjellene i utseende er store, så er det enkelt å se at man står foran to ulike naturtyper, for eksempel en innsjø sammenliknet med en skog.

Gjennom NiN-systemet skal vi kunne plassere oss i en naturtype uansett hvor vi befinner oss. NiN versjon 3, fra 2023, består av ett variabelsystem og mange typesystemer. NiN inkluderer flere nivåer av naturmangfold, på ulike romlige skalaer. Variabelsystemet består av mange hundre variabler som gjør det mulig å beskrive naturvariasjonen på en standardisert måte. Typesystemene bruker utvalgte variabler fra variabelsystemet for å bygge regelbaserte hierarkier av enheter; altså typer.

Det finnes ulike måter å bruke NiN på, avhengig av hva du ønsker å oppnå. Her er noen eksempler: 

  • Hvis du vil beskrive og dokumentere natur på en standardisert måte, kan du bruke NiN-typer og variabler. Du kan bruke variabler uavhengig av om du bruker et typesystem eller ikke.
  • Hvis du vil kartlegge naturtyper etter NiN, kan du bruke typesystemer med tilhørende variabler. Du kan velge å kartlegge et utvalg av naturtyper der de finnes, eller kartlegge alle naturtyper innenfor et avgrenset område.

For å forstå hvordan arter reagerer på naturen rundt seg, trenger vi kunnskap om naturvariasjonen. Arter som finnes sammen innenfor et avgrenset område, responderer i forekomst og mengde langs såkalte økologiske kompleksgradienter. Vi finner for eksempel blåveis der det er kalkrikt jordsmonn fordi blåveisen foretrekker jord med høy pH. Hovedfokuset i vegetasjonsøkologien er å identifisere slike mønstre, altså hvor finner vi (lite eller mye av) artene. I tillegg må de bakenforliggende prosessene som forklarer variasjonen i disse mønstrene identifiseres; hvorfor finner vi (lite eller mye av) artene akkurat her. Slike prosesser kan være interaksjoner innad eller mellom arter, eller det kan være måten artene reagerer på miljøet og omgivelsene der de finnes.

På den annen side er variasjonen i naturen som regel gradvis. Hvor går for eksempel grensa mellom en tresatt myr og den omkringliggende skogen? Siden variasjonen er gradvis vil det derfor mange ganger være vanskelig å dele inn og avgrense naturen i klare og tydelige. Når vi observerer naturen på et gitt sted til et gitt tidspunkt, er det derfor viktig at naturtypeinndelingen gjøres etter objektive kriterier, basert på prinsipper som er klare og entydige. Det har vært en målsetting helt siden arbeidet med NiN startet, og gjør at systemet også kan brukes til å kartlegge natur. Et naturtypekart i seg selv sier ingenting om verdien av naturen. Verdisettingen kan legges til etterpå som en adskilt prosess, men NiN-systemet skal etterstrebe å være verdinøytralt. Ved å bli enige om et verdinøytralt system for å beskrive naturmangfoldet, kan ulike interessegrupper som naturvernere, skogbrukere eller kommunens arealplanleggere bruke samme kunnskapsgrunnlag som basis for sine vurderinger. Da holder det å kartlegge naturen én gang, uten at deler av naturen tillegges prioriteringer eller verdi med merkelapper som rik, mer viktig å bevare eller særlig godt egnet for bygging av vei.