Alaskakornell
Swida sericea
Alaskakornell er fremmed og trolig den hyppigst dyrkete kornellarten i Norge, og den med størst spredningsevne, iallfall når det gjelder å danne store bestander.
Kjennetegn
Alaskakornell er en løvfellende busk som blir opptil 3 m høy, med krypende jordstengler der det dannes opprette skudd. Kvister bøyer mot bakken og slår rot; dermed kan alaskakornell danne omfattende bestander. Stammer kan bli opptil 10 cm brede. Skudd og blad sitter motsatt. Unge skudd har gaffelhår (togrenete hår): eldre kvister og grener er snaue. Bladene er ovale, opptil 20 cm lange og 15 cm brede, men er vanligvis mindre. De er matt grønne på oversiden, grågrønne på undersiden og har 5–7 par buete sidenerver mot en utdratt bladspiss. Bladbasis er oftest kileformet. Malpighiske hår finnes på begge bladsider; på undersiden også korte, ugrenete hår.
De mange blomstene (20–50) sitter på relativt lange skaft i en flat og bred skjermkvast. Begerbladene er vokst sammen til et lite rør som ender i fire spisse tenner. Begeret er dekket av malpighiske hår. Kronbladene er gulhvite, opptil 3 mm lange, litt skålformete og spisse i toppen. De har malpighiske hår på ryggen. Pollenknappene er hvite og har lange pollentråder. Frukten er en rund til avlang, 7–8,5 mm lang steinfrukt. Modne frukter er hvite eller blåhvite og har spredte, liggende hår. Steinen er 3,5–6 mm lang, med bred og avrundet grunn og 8 lave ribber. Alaskakornell blomstrer midtsommers (juni).
Swida-artene kjennes på bl.a. motsatte kvister og blad. Tidlig på våren er barkfargen ofte svært mørk. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).
Noe eldre grener og kvister har rød barkfarge året rundt. Gamle grener og stammer får grå, oppsprukket bark. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).
Kvister langt nede på stammen kan slå rot når de når bakken. Her på kultivaren 'Flaviramea'. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).
Bladene til alaskakornell har 5-7 par buete sidenerver. Bladformen varierer en del, her er de nokså kort tilspisset. De hvite blomstene sitter i relativt små skjermkvaster. Fra Nedre Eiker (Biskerud).
Bladene kan også være langt tilspisset. Fra Øvre Eiker (Buskerud).
Kromosomtall
Alaskakornell er diploid med grunntall x = 11 og kromosomtall 2 n = 22. Tellinger er ikke utførte på norsk materiale.
Økologi og utbredelse
Alaskakornell er fremmed i Norge; den er innført som prydplante. Den hevdes å være like hardfør som, eller kanskje mer hardfør enn, sibirkornell Swida alba; den har omtrent samme krav til jordsmonn: jevnt fuktig og relativt næringsrik jord. Den kan finnes i skogkanter, langs bekker og elvekanter, på ulike typer kulturpåvirket mark og skrotemark. Den er særlig hyppig på elve- og sjøkanter, der den kan danne store, nokså ugjennomtrengelige kratt. Løsrevne skudd bidrar til vannspredning i tillegg til frøspredning med fugl. Alaskakornell er funnet i dalstrøk på Østlandet og nord til Røros (Sør-Trøndelag), og i kystnære områder nord til Namdal (Nord-Trøndelag) samt i Tromsø (Troms), kanskje også i Tana (Finnmark), fra nemoral til mellomboreal sone. Kjent høydegrense er 670 moh. i Røros.
Alaskakornell er hjemlig i tempererte og boreale områder vest i Nord-Amerika fra Alaska langs Rocky Mountains til Mexico. Arten går nesten nord til den polare skoggrensen både i Alaska og i Canada.
Forvillet, ca. 8 m langt kratt langs gangvei i bekkedal. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).
Skrotemark i gammelt anleggsområde der busker av ulike slag har fått stå i årevis, bl.a. alaskakornells kultivar 'Flaviramea'. Fra Trondheim Sør-Trøndelag).
Busk av kultivaren 'Flaviramea', med mange skudd ved grunnen. I privathage. Den holdes i sjakk ved beskjæring og plenklipping. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).
Kommentarer
En rekke sorter (kultivarer) med ulike egenskaper markedsføres. ‘Farba’ har mattgrønne blad og kompakt vekst. Årsskuddene til ‘Flaviramea’ er svovelgule om vinteren.
Forvekslinger
Alaskakornell kan lett forveksles med sibirkornell Swida alba, men alaskakornell har gjennomgående større, mer avlange blad som er mer utdratt i toppen og mer kileformete ved grunnen. Fruktsteinen er avrundet ved grunnen, mens den er mer bredt kileformet ved grunnen hos Swida alba. Artens evne til å danne store kratt er påfallende.
Både alaskakornell og sibirkornell har malpighiske hår på bladenes over- og undersider. Sibirkornell har i tillegg korte, ugrenete hår på undersiden. Hos alaskakornell er begertennene spisse; sibirkornell har beger med kortere tenner.
Gule vinterskudd kan minne om kvister av hvitpil Salix alba, men motsatte kvister og blad skiller mot hvitpils alternerende kvister og bladstilling.
Kilder
Chromosome Counts Database (CCDB). http://ccdb.tau.ac.il/search Lastet ned 18.11.2023
Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utg. Samlaget, Oslo. 1255 s.
Hansen E og Billing Hansen O (2007). Trær og busker for norske hager. 4. utg. Thun Forlag, Oslo. 352 s.
Jonsell B (2010). Cornaceae. I B Jonsell og T Karlsson (red.), Flora Nordica. 6. Thymelaeaceae–Apiaceae: 157–161.
Krüssmann G (1984). Manual of cultivated broad-leaved trees and scrubs. I A–D. Timber Press, Portland, Oregon.
Plants of the World Online (POWO). Royal Botanic Gardens Kew. http://powo.science.kew.org/ Lastet ned 18.11.2023
Siden siteres som:
Fremstad E. Alaskakornell Swida sericea (L.) Holub. https://www.artsdatabanken.no/Pages/343764. Lastet ned <dag.måned.år>.