Nordflaggermus Eptesicus nilssonii er Norges vanligste flaggermusart. Arten er verdens nordligst reproduserende flaggermusart og er utbredt i store deler av Norge.

Nordflaggermus karakteriseres av blond pels på ryggen som ofte er adskilt av et bånd med mørk pels mot vingene. Dette er mindre fremtredende på ungdyr, som det som er avbildet her.

Kjennetegn

Nordflaggermus er en middels stor flaggermus med normalvekt 8 til 13 g og underarmslengde 37 til 44 mm. Den har en karakteristisk lang og mørk pels, med lyse/blonde pelstupper på ryggen. Det lysere partiet er omringet av mørkere pels, samt et lysere parti bak ørene. På magen er pelsen noe lysere. Sett i sin helhet gir dette en variert pelsfarge. Ørene er relativt små, avrundet og mørke, med et tydelig mellomrom mellom ørene i pannen. Klaffen foran øreåpningen (tragus) er avrundet og vesentlig kortere enn halve øret.

Utbredelse

Arten er vanlig i Sverige og Finland, og utbredelsen strekker seg videre østover til Stillehavet. Lenger sør i Europa forekommer spredte populasjoner i høyereliggende områder.

Levevis

I likhet med alle de andre flaggermusene i Norge er nordflaggermus insektetere. Hvor nattaktive sommerfugler (Lepidoptera) og tovinger (Diptera) utgjør en stor andel av byttedyrene. Nordflaggermus kan bruke et bredt spekter av habitater, men ser ut til å foretrekke overgangen mellom skog og åpne habitater, samt habitater i tilknytning til ferskvann. I urbane områder kan arten ofte forekomme i parkområder hvor de observeres jaktende i åpne områder. Nordflaggermus kan ofte observeres jaktende rundt gatelys. Nedgangen i nordflaggermus i Sverige kan være et resultat av overgangen til nyere lyspærer som tiltrekker seg færre insekter (Rydell m.fl. 2020).

Overvintringen starter ofte fra oktober, men vil variere med klimaet. Lengst nord i utbredelsesområdet kan overvintringen vare i mer enn 9 måneder (Frafjord 2021). Selv om overvintrende nordflaggermus ofte forekommer i forlatte gruver og bunkere er antallet som blir funnet der relativt lavt. Nyere studier har vist at nordflaggermus også kan bruke dype sprekker i stein og steinurer som overvintringssteder (Michaelsen m.fl. 2013, Blomberg m.fl. 2021). Hvor langt nordflaggermus forflytter seg mellom jaktområder om sommeren og overvintringssteder er ukjent. Det foreligger ingen bevis for at arten trekker sørover om vinteren.

På senvåren samles hunner i ynglekolonier. Disse forekommer primært i hus. Arten er sjeldent påvist i flaggermuskasser.

Forvekslingsarter

I hvilende tilstand er nordflaggermus relativt lett å artsbestemme, men kan forveksles med skimmelflaggermus Vespertilio murinus som også har lysere farge på rygg og mage. Det blonde partiet hos nordflaggermus er plassert sentralt på ryggen og er omringet av et mørkere parti med pels. I tillegg har nordflaggermus to lysere partier som er synlige bak ørene om flaggermusen sees forfra. Hos skimmelflaggermus fremstår det blonde ryggpartiet som mer heldekkende. Et annet skilletegn er at nedre del av ørene til skimmelflaggermus strekker seg ned til de er på høyde med munnviken, mens øret er kortere hos nordflaggermus. I tillegg til dette har også skimmelflaggermus en noe kortere pels.

Lyd

Nordflaggermus sine ekkolokaliseringsrop varierer med habitatet flaggermusen jakter i. Ved jakt i åpent terreng vil nordflaggermus gjerne rope lengre rop over 15 ms ved ~30 kHz med liten nedgang i frekvens (kHz) med lengre tidsrom mellom hvert enkelt rop. I tettere habitater vil flaggermusen rope kortere rop med kortere pause mellom hvert rop. Hvert enkelt rop vil da gjerne starte på 50+ kHz med en raskt synkende frekvens, før den forlenger ropet på ~30 kHz. I begge tilfeller er nordflaggermus sitt sterkeste rop (høyest desibel) ved ~30 kHz. Ekkolokaliseringsropene vil kunne variere avhengig av habitat og situasjon. Ved oppdagelse av ett byttedyr vil flaggermusen ha kortere og hyppigere rop som starter på en høyere frekvens og avsluttes med en fôringsbuzz rett før insektet fanges.

Et karakteristisk tegn ved nordflaggermus sine ekkolokaliseringsrop er at individuelle rop er sterkest ved ~30 kHz (27–32 kHz). Dette medfører noe overlapp med skimmelflaggermus som karakteriseres med sterkest rop ved 22–27 kHz. Ved jakt i tettere habitater kan ropet ha høyest desibel  på en noe høyere frekvens (31–35 kHz). Dette medfører at den kan bli mistolket som vannflaggermus, noe som ofte forekommer ved bruk av programvare som tilbyr automatisk artsgjenkjenning. Nordflaggermus kan dog skilles fra Myotis-artene ved at alle enkelte rop slutter ved omtrent samme frekvens. Mens hos Myotis-artene vil ropene se ut til å slutte ved forskjellige frekvenser, avhengig av avstanden mellom flaggermusen og mikrofonen. 

Et eksempelopptak som viser to ekkolokaliseringsrop fra nordflaggermus, hvor y-aksen viser frekvensene ropet utgis på (kHz), mens x-aksen henspeiler tiden (i millisekunder). I det gitte eksempelet er det flere essensielle komponenter som kan analyseres: ropet starter på omtrent 42 kHz, har en høyest desibel ved omtrent 30 kHz, avsluttes på omtrent 28 kHz, og varer i omtrent 12 ms. Ropet er etterfulgt av en lengre pause på 210 ms før det neste ropet starter. 

Et eksempelopptak som viser to ekkolokaliseringsrop fra nordflaggermus, hvor y-aksen viser frekvensene ropet utgis på (kHz), mens x-aksen henspeiler tiden (i millisekunder). I det gitte eksempelet er det flere essensielle komponenter som kan analyseres: ropet starter på omtrent 52 kHz, har en høyest desibel ved omtrent 30 kHz, avsluttes på omtrent 26 kHz, og varer i omtrent 9 ms. Ropet er etterfulgt av en lengre pause på 190 ms før det neste ropet starter. 

Kilder

Blomberg AS, Vasko V, Meierhofer MB, Johnson JS, Eeva T og Lilley TM (2021). Winter activity of boreal bats. Mammslian Biology 101: 609–618. http://doi.org/10.1007/s492991-021-00111-8

Frafjord K (2021). The influence of night length: Activity of the northern bat Eptesicus nilssonii under conditions of continuous light in midnight sun compared to southern populations. BMC Zoology 6: 34. http://doi.org/10.1186/s40850-021-00099-1

Michaelsen TC, Olsen O og Grimstad KJ (2013). Roosts used by bats in late autumn and winter at northern latitudes in Norway. Folia Zoologica 62:297-303. https://doi.org/10.25225/fozo.v62.i4.a7.2013

Rydell J, Elfström M, Eklöf J og Sánchez-Navarro S (2020). Dramatic decline of northern bat Eptesicus nilssonii in Sweden over 30 years. Royal Society Open Science 7: 191754. http://dx.doi.org/10.1098/rsos.191754