Marint dypvann

Alle de vurderte hovedtypene, med unntak for korallrev M6, ble vurdert som intakt LC. Av de øvrige vurderte typene er Korallrev, Hardbunnskorallskog, Grisehalekorallskog, Bambuskorallskog i Nordsjøen, Svampspikelbunn i sørlige Barentshavet og Dyp slambunn i Skagerrak vurdert til en rødlistekategori. Bunntråling er den viktigste påvirkningsfaktoren. Vurderingsenhetene som karakteriseres av hornkoraller på bløtbunn er vurdert som sterkt truet på grunn av sin begrensete utbredelse og påvirkning fra fiskerier.

Marine dyphavsområder (afotisk saltvannsbunn) omfatter marine naturtyper hvor det er for lite lys til at alger kan leve. Den øvre dybdegrensen varierer med lokale forhold som påvirker lysgjennomtrengningen i vannet. Hvor dypt algevegetasjonen går varierer mellom beskyttede og eksponerte områder. I denne vurderingen har vi brukt 40 m som en pragmatisk øvre dybdegrense, omtrentlig lik grensen mellom øvre og nedre sublittoral.

Beskrivelse av marine dypvannsområder

De marine dyphavsområdene strekker seg over store geografiske avstander med grunnere sokkelområder, kontinentalskråning og dyphavssletter. Skagerrak og Nordsjøen i sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nord er påvirket av ulike havstrømmer og med en variert bunntopografi legger dette grunnlag for en rekke naturtyper med stor variasjon, selv over korte avstander.

De store dyphavsområdene i Norskehavet, nedenfor kontinentalsokkelen, og dypere enn ca. 600 m dyp, har svært kalde vannmasser som gir andre livsbetingelser for faunaen enn hva som gjelder på sokkelen og langs kysten. Innenfor hele området, samt områdene rundt Svalbard og Jan Mayen finnes en rekke spesielle naturtyper. Varme havkilder, muddervulkan og kalde gassoppkommer er eksempler på slike spesielle naturtyper.

Hovedtypene i marine dypvannsområder er inndelt i grunntyper basert på dybderelaterte miljøvariabler (vannmasser og dybdesoner), miljøstabilitet (bl.a. variasjon i temperatur) og substratstabilitet (fine sedimenttyper og fast bunn). Store fastsittende arter som koralldyr og svamper er karakteristiske for naturtyper som gjennom sine populærnavn er kjent som «korallskog», «korallrev», og «soppholer». De store fastsittende organismene som utgjør slike naturtyper er utsatt for fysisk forstyrrelse i form av bunnfiske, ankring og dumping av masser. Hornkoraller kan forekomme som dominerende megafauna både på fastbunn og sedimentbunn i områder med både atlantisk vann (med opprinnelse fra Golfstrømmen) og arktisk intermediært vann (med opphav fra Arktis). Arealmessig dominerer korallskog på hardbunn, hvor den arten som oftest danner slike samfunn er sjøtre Paragorgia arborea. Dette er en svært skjør art som er sårbar for kontakt med fiskered­skap. På bløtbunn kan bambusskorall Isidella lofotensis dominere i fjorder, mens i dyphavet kan grisehalekorall Radicipes sp. danne tilsvarende naturtype. Sjøfjær er en annen orden av koralldyr som er utsatt for fysisk forstyrrelser først og fremst i form av bunntråling. Det er imidlertid generelt lite overlapp mellom områder som tråles og områder med kjent utbredelse av sjøfjær, bortsett fra i Skagerrak hvor det er en risiko for overlapp med rekefiske. Svamper er en annen strukturdannende organismer som er spesielt dominerende på deler av sokkelen og på sjøfjell langs midthavsryggen i Norskehavet. Særlig i kyst- og sokkelområder er det vesentlig overlapp med områder der det fiskes med bunntrål.

Vurderingsområdet

Områdene som er vurdert omfatter havområdene rundt Norges fastland, som i tillegg til Norges territorialfarvann (dvs. alt sjøområde innenfor territorialgrensen) omfatter norsk økonomisk sone (200 nautiske mil, ca. 965 000 km2), fiskevernsonen inklusiv territorialfarvann rundt Svalbard (200 nautiske mil, ca. 861 000 km2) og fiskerisonen inklusiv territorialfarvann rundt Jan Mayen (200 nautiske mil, ca. 293 000 km2). Norske sjøområder utgjør dermed omlag 2,1 millioner km2.

Vurderte naturtyper

I NiN-systemet omfatter marine dypvannsområder fem hovedtyper for saltvannsbunner som alle er vurdert: Dyp marin fastbunn M2, Dyp marin sedimentbunn M5, Korallrev M6, Kaldt gassoppkomme M11 og Varm havkilde M12. I tillegg er det to hovedtyper som også forkommer grunt og trolig er mer vanlig i grunne kystområder: Marin grotte og overheng M10 og Marin sedimentgrunn preget av oksygenmangel M13. Disse er av praktiske grunner behandlet under kapitlet om marine gruntvannsområder.

I tillegg er det definert vurderingsenheter for grunntyper eller kombinasjoner av grunntyper under dyp marin fastbunn og dyp marin sedimentbunn. Disse vurderingsenhetene er definert utfra dominans av særlige arter eller på grunn av trusler som ikke omfatter hele hovedtypen.

Ved foreliggende vurdering omfattes også marine vannmasser selv om utviklingsarbeidet i NiN for disse er kommet forholdsvis kort. Marine vannmasser er inndelt i tre hovedtyper: Havvannmasser H1, Vannmasser i fjorder, poller og litoralbasseng H2 og Dypvann i poller og fjorder H3. Alle hovedtypene forekommer både innen eufotisk og afotisk sone, men Havvannmasser og Dypvann i poller og fjorder har hovedvekt på dypere områder. Disse er behandlet her. Vannmasser i fjorder, poller og litoralbassenger omfatter i hovedsak overflatevann og brakkvannslag i fjorder og poller, og er behandlet under kapitlet om marine gruntvannsområder.

Dyp marin fastbunn

Dyp marin fastbunn M2 omfatter faste substrater med en kornstørrelse større enn stein, fra blokk-størrelse og oppover og som har permanente samfunn av flerårige fastsittende arter. Dyp marin fastbunn kan forekomme med eller uten et tynt dekke av finkornede sedimenter avhengig av bunnens helningsgrad og strømeksponering. Disse faktorene er avgjørende for utvalget av arter som kan forekomme.

Under dyp marin fastbunn er det definert en vurderingsenhet for Hardbunnskorallskog som omfatter grunntyper (M2-6, M2-7) av strømpåvirket fastbunn i sublitoralsonen og atlantisk vann med dominans av hornkoraller. Sjøtre Paragorgia arborea, risengrynkorall Primnoa resedaeformis, og sjøbusk Paramuricea placomus kan dominere innen disse grunntypene, og er derfor slått sammen til egen vurderingsenhet som deler likheter i miljø og tilknyttet fauna. Vurderingsenheten er skilt ut (utvalgskriterium Type 1.3) pga. at fysisk påvirkning fra spesielt fiskerier har en mer negativ effekt enn i hovedtypen forøvrig. Vurderingsenhetene er definert på bakgrunn av relativ sammensetning av megafauna under beskrivelsessystemet i NiN.

Dyp marin sedimentbunn

Dyp marin sedimentbunn M5 er den arealmessig største hovedtypen av mark- og bunnsystemer i norske forvaltningsområder. Under dyp marin sedimentbunn er det definert fire vurderingsenheter for grunntyper eller kombinasjoner av grunntyper. Felles for disse enhetene er at de er utsatt for bunntråling tildels i områder med intensivt fiske. De representerer naturtyper som skiller seg ut henholdsvis ved å å ha et spesielt bunnmateriale, være representert av skjøre flerårige korallarter, finnes i få lokaliteter i et lite område, eller de er basert på regional naturvariasjon. Dette gjelder Svamspikelbunn i Barentshavet, Bambuskorallskog i Nordsjøen, Grisehalekorallskog i områdene ved Bjørnøya, og Dyp slambunn i Skagerrak.

Korallrev

Korallrev er en vurderingsenhet på hovedtypenivå og inkluderer både de kystnære (M6-1) og de havtilknyttede (M6-2) korallrevene som i NiN 2.0 er definert som egne grunntyper. Påvirkningsfaktorene skiller seg for de to korallrevtypene, men datagrunnlaget er for lite til å gjennomføre en vurdering separat. Generelt er de kystnære korallrevene dårligere kartlagt enn de som forekommer på kontinentalsokkelen. Det er også knyttet stor usikkerhet til i hvilket omfang korallrevene vil påvirkes av klimaendring og havforsuring (se eget delkapittel). Det er etablert 19 verneområder for korallrev i Norge, i Østfold, Rogaland, Hordaland og i samtlige fylker nord for Sogn og Fjordane. Basert på anslag over totalt antall rev er andelen av vernede korallrev på under 20 %.

Kaldt gassoppkomme

Kaldt gassoppkomme M11 er inndelt i seks grunntyper. Fem av disse er definert ut fra dybdesoner og hvorvidt kilden er stabil eller ustabil (kun aktiv i perioder). Den sjette typen er muddervulkan (Stabil mudderførende kald havkilde i dyphavet M11-7) og den er relativt godt undersøkt (se f.eks. Perez-Garcia m.fl. 2009).

Varm havkilde

Varm havkilde M12 er for mange bedre kjent under sitt engelske navn «hydrothermal vents. Typen er inndelt i syv grunntyper ut ifra om de er under svak eller sterk innflytelse av jordvarme, og etter hvilken dybdesone de forekommer i. Disse typene har vi ikke funnet grunnlag for å vurdere separat. Antallet kjente lokaliteter med varm havkildebunn er åtte basert på opplysninger gitt i kart og tekst hos Pedersen m.fl. (2010) og Olsen mfl. (2016) samt upublisert materiale, som beskriver de kjente norske forekomstene av varm havkildebunn.           

Havvannmasser

Havvannmasser H1, er marine vannmasser som står i direkte kontakt med verdenshavene, uten å være fysisk skilt fra disse gjennom en markert terskel slik fjorder og poller er. Havvannmasser deles i NiN inn fire pelagiske dybdebelter (epipelagial, mesopelagial, bathypelagial og abyssopelagial). I tillegg er epipelagiale kystvannmasser definert basert på forskjellene mellom kystvannmasser og overflatevannmassene i det åpne havet. Skillet mellom bathypelagial og abyssopelagial er ikke gjenspeilet i fordeling av vannmassene på tilsvarende dyp (Arktisk intermediært vann og Norskehavsvann) og er ikke brukt i denne vurderingen. Det er ikke grunnlag for rødlisting av havvannmasser.

Dypvann i poller og fjorder

Dypvann i poller og fjorder H3 er isolerte vannmasser som er stengt inn i dypbassenger bak grunne terskler i poller og fjorder. Vannmassene er oksygenfrie og kjennetegnes ved spesielle kjemiske forhold og ekstrem artsfattighet. Hovedtypen er her nærmere presisert ved å sette som grense at vesentlige vannutskiftninger (mer enn 20 % av volum) skjer sjeldent og ikke oftere enn hvert tiende år. Ikke-sirkulerende vannmasser er dårlig kartlagt men forekommer hovedsakelig i Agder og på Vestlandet.

Rødlista naturtyper

Totalt ble tolv naturtyper vurdert, hvorav fem var egne vurderingsenheter under hovedtypene dyp marin fastbunn og dyp marin sedimentbunn. Alle hovedtypene, med unntak for korallrev M6 ble vurdert som intakt LC. For disse er det ikke identifisert areal- eller kvalitetsreduksjon i et omfang som medfører rødlisting.

Korallrev M6 er vurdert som nær truet NT. Det er reduksjon i areal og kvalitet på grunn av fysiske skader fra bunntråling (A og C-kriteriet) som er utslagsgivende.  

For grunntyper og kombinasjoner av grunntyper vurderes Bambuskorallskogbunn og Grisehalekorallskogbunn som sterkt truet EN. For begge typene er det en pågående reduksjon i kvalitet i form av skade på og uttynning av korallkolonier, og en påvist negativ påvirkningsfaktor (bunntråling) som gir grunnlaget for deres plassering i kategorien. Hardbunnskorallskog, Svampspikelbunn i sørlige Barentshavet og Dyp slambunn i Skagerrak vurderes som nær truet NT. Også for Dyp slambunn er det bunntråling som er grunnlaget, i dette tilfellet fra kvalitetsforringelse ved tap av organismer og funksjoner i bunnøkosystemet. Generelt er det begrensninger i utbredelsesareal som er utslagsgivende for Hardbunnskorallskog. Vurdering av tilstandsendringer for denne naturtypen bygger på bestandsvurdering av sjøtre. Dette er en svært skjør art som er sårbar for kontakt med fiskeredskap, og dokumentasjon fra video viser at fiske fører til faktiske skader.

Viktigste påvirkningsfaktorer

Generelt er kunnskapsgrunnlaget mangelfullt når det gjelder effekter av påvirkningsfaktorer på naturtyper i dypvannsområder. Dette gjelder spesielt i forhold til klimarelaterte endringer (temperaturøkning og havforsuring), men også for effekter av økt partikkelinnhold i vannet. Både petroleumsindustrien, akvakulturnæringen og fiske med bunntrål forårsaker lokalt forhøyete verdier av partikkelinnhold.

Habitatpåvirkning

Den viktigste påvirkningsfaktoren for alle de vur­derte naturtypene er habitatpåvirkning, i praksis skader fra bunntråling. Undersøkelser har påvist at andelen av korallrev med fysiske skader er stor. Det er anslått at mellom 30 og 50 % av alle rev utenfor Norskekysten er skadet av bunntråling i større eller mindre grad. Nyere undersøkelser viser både at de opprettede verneområdene for korallrev overholdes, men også at nye skader forekommer på hittil ukjente rev. Med en fortsatt stor trålaktivi­tet i områder med korallrev er det fare for at skader akkumuleres over tid, og flere rev kan forsvinne helt, slik det er observert i flere områder utenfor Midt-Norge. Først og fremst er det bunntråling på kontinentalsokkelen som står for den største påvirkningen i natur­typene korallrev, bambuskorallskog i Nordsjøen og grisehalekorallskog i intermediært vann. Området hvor grisehalekorallskog forekommer blir benyttet som trål­felt etter blåkveite. Denne aktiviteten er synlig som spor i bunnen etter tråldører og forekomst av korallskjeletter.

Bunntråling kan påvirke koraller og svamper på flere måter: ved å løsne dem fra underlaget, knekke skjelettet/fragmentere kolonien, påføre vevskader og nekrose, eller tette filtreringsapparaturen. Omrøring av sedimentene påvirker også det øvrige artsmangfoldet. Artene som lever på korallen antas å bli påvirket av vertkorallens helse, og med korallen forsvinner også den assosierte faunaen. Uttynning av tettheten av korallkolonier og svamper vil kunne redusere tettheten av større bevegelig fauna, så som krepsdyr og fisk.

For havtilknyttede korallrev utgjør bunntråling det største dokumenterte trusselen, mens denne aktiviteten er tilstede i langt mindre grad i kystnære områder. I kystnære områder overlapper korallrevenes og svampebunnenes utbredelse med mulig påvirkning fra akvakultur, utslipp og avrenning fra land (landbruk, elver, og kloakk), samt mulig influensområder for partikkelspredning ved deponering av landmasser (tunnellbygging etc).

I hardbunnskorallskog utgjør fiske med line og garn en påvirkningsfaktor. Bunntråling kan også være en faktor som står for negativ habitatpåvirkning i kalde gassoppkomme. Her kan det forekomme fjerning og ødeleggelse av karbonatsubstrat i forbindelse med bunntråling. Habitatpåvirkning kan også skje som følge av ulike aktiviteter knyttet til utvinning av olje og gass.

Partikkelutslipp

Utslipp av partikler (fôrspill og ekskrementer) fra oppdrettsanlegg utgjør en faktor som kan påvirke naturtyper dominert av filtrerende arter (for eksempel korallrev, korallskog og svamper) og organismesamfunn på sedimentbunn negativt. Det er ikke kjent hvilket omfang denne påvirkningsfaktoren har, og heller ikke hvilket omfang og hvilken effekt økt innhold av næringssalter som følge av utslipp fra land har på slike.

Klima

Ved endret klima vil spesielt korallrev og korallskog kunne bli negativt påvirket. Endring i temperatur, pH og strømmønstre vil kunne endre utbredelsesområdet til de karakteristiske artene som definerer naturtypene. Dette er så langt fremtidige påvirkningsfaktorer hvor ulike scenarier er belagt med stor usikkerhet. Foreløpig finnes det ingen empiriske data å støtte seg til for å kunne vurdere omfang av reduksjon i areal eller kvalitet ved ulike scenarier for slike endringer.

De varme havkildene inneholder verdifulle mineraler. Dersom utvinning av disse blir tillatt, vil mineraluttak kunne føre til betydelig habitatpåvirkning. Fremtidig uttak av mineraler fra inaktive varme havkilder er under diskusjon, og hvorvidt en slik industri vil starte opp i norske farvann er usikkert. Det foreligger imidlertid svært lite kunnskap om inaktive havkilder, og samtidig vil en eventuell utvinning kunne ha stor påvirkning på svampe- og bløtkoralldominerte habitater i omkringliggende områder. Siden mulig fremtidig mineralutvinning ved varme havkilder foreløpig er en hypotetisk trussel er dette ikke tatt med i denne vurderingen.

Kunnskapsgrunnlaget

Det viktigste kunnskapsgrunnlaget for bunnsystemer har vært resultater fra Mareano (Buhl-Mortensen et al. 2015), og da spesielt kart over utbredelse av sårbare naturtyper (www.mareano.no).

Siden detaljert kunnskap om utbredelsen av naturtyper på dypt vann er mangelfull fra tiden før moderne kartlegging med flerstråleekkolodd og høyoppløselig visuell informasjon (f.eks. kartlegging fra Mareano og KG Jebsen Senter for Dyphavsforskning, UiB), er det for de fleste vurderingsenheter ikke grunnlag for å anslå arealreduksjon de siste 50 år. Et unntak er korallrevene hvor ødelagte korallrev ikke forsvinner, men blir stående igjen og muliggjør beregning av tidligere arealer. Tolking av detaljerte kart fra områder kartlagt med flerstråleekkolodd er brukt for å beregne areal for total utbredelse av korallrev. Slike kart gir mulighet for å tegne omriss og beregne areal av de enkelte rev. Derved kan tall for gjennomsnittlig rev-størrelse anvendes for beregning av totalareal.

Areal av marin sedimentbunn i havområdene er anslått i klasser som er harmonisert med NiN-systemet på bakgrunn av sedimentkart fra NGU (presentert på Mareano sin karttjeneste: www.mareano.no). Mareano dekker bare en liten del av de norske havbunnsområdene, men dersom man antar at andelen av ulike sedimenter er representativ kan totalarealer beregnes. I kystnære områder er sammensetningen av sedimenter annerledes enn ute på sokkelen og svært få områder er kartlagt. Dette medfører at grunnlaget for å beregne arealer er svært dårlig og derfor er mørketallene relativt store.

Det meste av fjellbunn forekommer i kyst og fjordstrøk og er ikke kartlagt godt nok til å kunne presentere sikre arealtall for typer hverken på hoved- eller grunntypenivå.

Intensitet av bunntråling kan indikeres fra sporingsdata fra satellittovervåking (VMS-data) av fiskefartøyer. Slike data er kvalitetssikret av Fiskeridirektoratet og har vært brukt i en rekke studier for å undersøke sammenhenger mellom tilstand av bunnsamfunn og intensitet av bunntråling. I denne vurderingen er en sammenstilling av bunntrålingsintensiteten i tidsrommet 2009 til 2015 lagt til grunn for å identifisere områder med høyest grad av bunntrålpåvirkning.

Kunnskapsbehov

Bedre kart­legging av naturtyper på dypt vann er nødvendig for å kunne vurdere tilstanden av naturtyper og biologiske samfunn. Det har lenge vært en rådende oppfatning at naturtypene på dypt vann stort sett er ensartete og karakterisert av slamholdige sedimenter. Nyere forskning (f.eks. Mareano og KG Jebsen Senter for Dyphavsforskning, UiB) har derimot vist at miljø, bunnforhold og artssammensetning kan være svært varierende over korte avstander. Behovet for innsamling av nye data er stort for å kunne presentere en realistisk oversikt over fordelingen av naturtyper på dypt vann. I tillegg til detaljerte dybdekart er det nødvendig å samle inn: observasjonsdata (fra ROV eller tilsvarende), faunaprøver (for å gi riktig bilde av artsmangfoldet og for å kunne sette riktig navn på organismer observert på bilder og video), og sedimentprøver for å forbedre sedimentkart. I tillegg er det viktig å forbedre de grove oseanografiske modellene som gir oss indikasjoner på hvordan det lokale havklimaet varierer med tanke på temperatur, saltholdighet og styrke og retning av vannstrømmer nær bunnen. Disse faktorene er utslagsgivende for å kunne modellere utbredelsen av organismesamfunn og naturtyper

Referanser

Buhl-Mortensen, L. Hodnesdal, H. og Thorsnes, T. (editors) 2015. The Norwegian Sea Floor - New Knowledge from MAREANO for Ecosystem-Based Management.

Brattegard, T., Holthe, T., 1997. Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. Research Report for DN 1997-1. Directorate for Nature Management, p. 409.

Brattegard, T., Holthe, T., 2001. Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. Research Report for DN 2001-3. Directorate for Nature Management.

Pedersen RB, Rapp HT, Thorseth IH, Lilley MD, Barriga F, Baumberger T, Flesland K, Fonseca R, Fruh-Green GL, Jorgensen SL. 2010. Discovery of a black smoker vent field and vent fauna at the Arctic Mid-Ocean Ridge. Nature Communications 1:126.

Olsen BR, Økland IE, Thorseth IH, Pedersen RB, Rapp HT. 2016. Environmental challenges related to offshore mining and gas hydrate extraction. Miljødirektoratet. Rapport M-532, 28 pp.

Oug E, Gjøsæter J, Anker-Nilssen T, Bakken T, Sneli J-A, Rueness J. 2010. Marine miljø. Pages 13-25 in Kålås JA, Henriksen S, Skjelseth S, Viken Å, eds. Miljøforhold og påvirkninger for rødlistearter. Trondheim: Artsdatabanken.

Oug, E. og Buhl-Mortensen, P. 2010. Koralldyr, I: Kålås, J.A., Viken, Å., Henriksen, S og Skjelseth, S. (red.) 2010. Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Norge 191-198.

Perez-Garcia C, Feseker T, Mienert J, Berndt C. 2009. The Håkon Mosby mud volcano: 330 000 years of focused flow activity at the SW Barents Sea slope. Marine Geology 262: 105-115.