Skog

To naturtyper, olivinskog og kalklindeskog, er vurdert til sterkt truet EN. Begge har et begrenset forekomstareal i nedgang og over halvparten av totalarealet er forringet. Flere typer er vurdert som sårbar VU (7 typer) eller nær truet NT (3 typer). For skogsmark generelt er den dominerende påvirkningen knyttet til intensivt bestandsskogbruk.

Skog dekker nær 40 % av Norges areal og har stor betydning både for biologisk mangfold og som økonomisk ressurs, både som beite for husdyr og i form av tømmer. Skog har derfor vært under betydelig påvirkning av mennesker i mange hundre år, men påvirkningen har endret grunnleggende karakter etter bred innføring av bestandsskogbruket etter annen verdenskrig. Sammen med økt utbygging av boliger, veier og annen infrastruktur, klimaendringer og etablering av fremmede arter har dette endret skogens artsmangfold og økosystemenes struktur og funksjon.

Beskrivelse av skog

Skogsmark er ifølge NiN naturlig mark som er sterkt preget av langvarig innflytelse fra trær og som ved et gitt tidspunkt er tresatt eller som i nær fortid har vært og i nær framtid forventes igjen å være tresatt. I NiN’s Fastmarkssystemer T finnes to hovedtyper skog: 

  • Fastmarksskogmark T4 (nedenfor kalt Skogsmark) med 20 grunntyper definert ved plassering langs komplekse miljøgradienter for kalkinnhold KA, uttørkingsfare UF og kildepåvirkning KI, og
  • Flomskogsmark T30 med 7 grunntyper definert ved kornstørrelse S1, vannpåvirkning VF, kildepåvirkning KI og erosjonsutsatthet ER. 

Skog eller skogsmark utgjør omtrent 38 % av Norges areal (hovedlandet utenom marine arealer), herav utgjør hovedtypene Skogsmark ca. 93 % og Flomskogsmark ca. 1 %, mens resten utgjøres av skog på våtmark. Skog omfatter en rekke ulike økosystemer med stor betydning for viktige økosystemprosesser og naturmangfold. Mer enn halvparten av Norges kjente arter er knyttet til skogens ulike habitater og livsmedier, inkludert 48 % av de truete artene. Skogens økosystemprosesser og arter er tilknyttet naturgitte forstyrrelser på ulik skala i tid og rom. Menneskers bruk av skogen opp gjennom historien, og særlig de siste hundre årene, har ført til betydelige endringer i skogens struktur, foryngelsesformer og omløpshastighet, samt artssammensetning. 

Vurderte naturtyper

I første omgang ble de to hovedtypene Skogsmark T4 og Flomskogsmark T30 vurdert. Ingen av grunntypene innen disse hovedtypene tilfredsstilte kriteriet for separat vurdering (dvs. at enheten har færre enn 20 forekomster i form av 10x10 km2-ruter). 

Vurderingen inkluderte også ulike enheter plassert langs de definerende komplekse miljøgradientene kalkinnhold KA, uttørkingsfare UF og kildepåvirkning KI kombinert med bioklimatiske regioner, dominerende treslagsgrupper og et mindre utvalg andre miljøgradienter. Kombinasjoner som sannsynligvis ville ha kvalitativt annerledes påvirkning og minst én enhet høyere rødlistekategori enn hovedtypen, ble valgt ut for vurdering. For skogsmark gjaldt dette i hovedsak skog langs den rike delen av kalkgradienten, foruten skog i boreonemoral eller sørboreal sone og i sterkt eller klart oseanisk seksjon, samt enkelte enheter på spesiell berggrunn (olivin) eller substrat (grus/sand). For flomskogsmark fant ikke ekspertgruppa at det var slike finere inndelte enheter som tilfredsstilte kriteriene. 

Det er ellers verdt å merke seg at NiN-definisjonene som er brukt for å spesifisere de enkelte enhetene, i flere tilfeller er noe annerledes enn for enheter med lignende navn brukt tidligere. Dessuten er noen enheter i rødlista 2011 ikke vurdert i 2018: Kontinentale skogsbekkekløfter var definert som landskapsdel i NiN versjon 1, et naturtypenivå som foreløpig ikke er definert i NiN 2. Kriteriene for utvalg av vurderingsenheter i 2018 tillater ikke bruk av enkelttreslag, kun treslagsgrupper, som grunnlag for utskilling. Dermed er ikke lågurtbøkeskog vurdert som egen enhet, men friske utforminger er gruppert med alm-lind-hasselskog og noe tørrere utforminger med lågurteikeskog. Siden naturgitte objekter ikke er grunnlag for rødlistevurdering, er heller ikke den utvalgte naturtypen hule eiker vurdert.

Rødlista naturtyper

Hovedtypen Skogsmark T4 er betydelig påvirket av skogbruk over en svært stor andel av arealet, men ekspertgruppa har ikke vurdert at endringene siste 50 år, eller sannsynligvis i neste 50 år, er omfattende nok til å rødliste typen som nær truet. De mest truete typene av Skogsmark er olivinskog og kalklindeskog. Begge er vurdert til sterkt truet EN og har svært begrenset forekomstareal i fortsatt nedgang og mer enn 50 % forringelse på mer enn 50 % av totalarealet. 

Flere enheter er vurdert som sårbar VU, dels på grunn av begrenset utbredelse og forringelse (boreal regnskog og boreonemoral regnskog), særlig gjennomgripende effekter av skogbruk (boreal regnskog og kalkgranskog), kombinasjon av arealtap og forringelse av tilstand siste 50 år (kalk- og lågurtfuruskog, lågurtedellauvskog) eller antatt framtidig arealtap og forringelse (høgstaude-edellauvskog). Ellers er noen andre enheter vurdert som nær truet NT på grunn av ulike påvirkninger siste 50 år eller antatt tilsvarende påvirkning de neste 50 årene: høgstaudegranskog (omfattende skogbrukseffekter), rik sandfuruskog (skogbruk, utbygging/nedbygging) og alm-lind-hasselskog (nye skadegjørere med endret klima). Reduksjon eller endring av utmarksbeite i skog har redusert tilstanden for beiteskog, men ikke så mye at den er vurdert som nær truet.

Hovedtypen Flomskogsmark T30 er vurdert som sårbar VU på grunn av vassdragsreguleringer, flomsikring og andre inngrep i og langs vassdrag de siste 50 årene. Ekspertgruppa fant ikke grunnlag for å vurdere andre enheter av flomskogsmark.

Påvirkningsfaktorer

For Skogsmark generelt er den dominerende påvirkningen skogbruk, spesielt intensivt bestandsskogbruk med enhetlig avvirkning av hele bestand og korte omløpstider, i økende grad markberedning, oftest planting og bestandspleie, så vel som bekjempelse av naturlige forstyrrelser som skogbrann (Essen et al. 1997, Kuuluvainen 2009). Dette endrer skogens treslags- og alderssammensetning, forekomst av viktige substrater for artsmangfoldet som død ved og gamle trær, så vel som landskapets mønster av skog i ulike aldersklasser. Skogbrukets driftsform og de økologiske effektene av skogbruksaktiviteter varierer med markas produktivitet og dominerende treslag. Særlig vil gran på produktiv mark være egnet for svært intensiv drift som avviker mye i sine økologiske effekter fra naturgitte forstyrrelser. Også skog der karakteristisk artsmangfold er avhengig av stabilt svært fuktig bestandsklima, vil skogbruksaktiviteter medføre en uttørking som endrer artssamfunnene radikalt.

For skog i tettstednære områder i lavlandet og langs viktige veier etc. vil nedbygging, utbygging eller tiltak som hindrer naturlige forstyrrelsesprosesser (som rassikring) kunne være viktigere påvirkning enn skogbruk. Nedbygging representerer i hovedsak et irreversibelt inngrep og arealtap. Kalkrike skogområder i Oslofjordområdet og rundt Trondheimsfjorden er særlig utsatt for slik påvirkning. Noen forekomster av Skogsmark på særlig mineralrik berggrunn, som olivinskog, er også sterkt påvirket av bergverksdrift (Holtan 2008). 

Spredning av (fremmede) skadegjørere, særlig sopp eller insekter, kan være en klar trussel mot treslag som alm, ask og bøk. Disse treslagene utgjør et karakteristisk og dominerende innslag i skog lokalt i boreonemoral sone. Ved betydelig reduksjon i disse treslagenes forekomst på grunn av skadegjørere, og erstatning med f.eks. barskog, vil skogenheter der de inngår, endre sine økologiske egenskaper i betydelig grad.

Beiting av husdyr og annen høsting av fôr fra skogsmark vil også kunne ha en tydelig påvirkning på skogens artsmangfold. I den grad skogtyper er karakterisert ved slik tradisjonell høsting, vil endring eller bortfall av beite eller annen høsting også endre utbredelse eller tilstand for slik skog.

For Flomskogsmark er særlig vassdragsregulering og flomforbygning viktige påvirkninger. De endrer flomregimet som er en viktig strukturerende faktor for flomskogsmark. Flomforbygning og omgjøring av flommark til jordbruk eller arealer til veier, industri eller boliger fører til et direkte tap av areal. Skogbruk vil også føre til en endring av Flomskogsmarkas struktur og artsmangfold.

Kunnskapsgrunnlag

Dominerende skogstrær som gran og furu representerer en stor økonomisk ressurs som har vært kartlagt gjennom Landsskogtakseringen siden 1918. Denne kartleggingen har gitt et representativt bilde av arealer og volumer av de viktigste skogstrærne, så vel som fordelingen på marktyper i skog. Inndelingen på marktyper har i hovedsak vært basert på en tradisjonell oppfatning om variasjonen i markvegetasjonen, uten en systematisk vitenskapelig basert typeinndeling. Landsskogtakseringens kartlegging har heller ikke kunnet gi statistikk for sjeldent forekommende typer eller har fanget opp enheter som tradisjonelt er oppfattet som særlig viktige for naturmangfoldet. Slike enheter er de siste tiårene kartlagt gjennom miljøforvaltningens arbeid med verneplaner eller kartlegging av viktige enheter for artsmangfoldet. Dette er en kartlegging som ikke gir representativ statistikk og som heller ikke er basert på en systematisk vitenskapelig typeinndeling. Til sammen gir imidlertid Landsskogtakseringens og miljøforvaltningens kartlegginger av natur, sammen med en lang rekke vegetasjonsøkologiske studier, det aller meste av det datagrunnlaget vi har tilgjengelig. Dette datagrunnlaget er sammenstilt i en rekke ulike publikasjoner fra de siste 20 årene: Popularisering av resultater fra Landsskogtakseringen (Larsson & Søgnen 2003), botaniske undersøkelser av vegetasjonen (Fremstad 1997), evalueringer av verneområdene (Framstad et al. 2002, 2010, 2017; Blindheim et al. 2011) og sammenfatninger av registreringer i ulike skogtyper – boreal lauvskog (Bendiksen et al. 2008), bekkekløfter (Evju et al. 2011), sandfuruskog (Brandrud & Bendiksen 2014), edellauvskog (Blindheim et al. 2015), regnskog (Blom et al. 2015; Gaarder et al. 2013), kalkbarskog (Brandrud & Bendiksen 2018). 

NiN-systemet representerer en vitenskapelig basert inndeling og beskrivelse av norsk natur. Imidlertid er det empiriske kunnskaps- og datagrunnlaget om NiNs enheter og variabler foreløpig mangelfullt. Det er derfor en god del usikkerhet knyttet til koblingen mellom det datagrunnlaget som finnes og NiN, noe som både medfører usikker representasjon av NiNs enheter i naturen og hvilke arealer de dekker. I tillegg er flere enheter dårlig kartlagt, spesielt innen boreal lauvskog, eller kartleggerne har brukt forskjellige kriterier eller typeinndelinger for å identifisere og avgrense enheter, kanskje særlig for skogsmark preget av beite eller høsting. Endelig har vi generelt dårlig kunnskap om dose-responssammenhenger mellom påvirkningsfaktorer og effektene av dem, slik at det er vanskelig å bedømme hvor store endringer de ulike påvirkningene medfører i økosystemenes egenskaper. Ikke minst er det vanskelig å danne seg et presist bilde av naturtypenes omfang og tilstand for 50 år, da omfanget av registeringer var langt lavere enn i dag. Det er dermed uunngåelig å ty til mer eller mindre velfunderte ekspertvurderinger i anvendelsen av kriteriene for rødlisting av naturtyper.

Takk

Takk til forsker Tor Erik Brandrud (NINA), biolog Geir Gaarder (Miljøfaglig utredning), biolog John Bjarne Jordal og forsker Ellen Svalheim (NIBIO) for synspunkter på ulike vurderingsenheter. I tillegg har flere personer gitt verdifulle innspill til utkast til vurderingene. . 

Referanser

Bendiksen, E., Brandrud, T.E., Røsok, Ø. (red.), Framstad, E., Gaarder, G., Hofton, T.H., Jordal, J.B., Klepsland, J.T. & Reiso, S. 2008. Boreale lauvskoger i Norge. Naturverdier og udekket vernebehov. NINA Rapport 367.

Blindheim, T., Thingstad, P.G. & Gaarder, G. (red.) 2011. Naturfaglig evaluering av norske verneområder. Dekning av naturtyper og arter. NINA Rapport 539.

Blindheim, T., Hofton, T.H., Reiso, S., Gaarder, G., Brandrud, T.E., Thylén, A., Blumentrath, S. & Hjermann, D. 2015. Status for edellauvskog i Norge per 2014. Oppsummering av nasjonale kartlegginger av naturtypen 2009-2014. BioFokus-rapport 2015-5.

Blom, H.H., Gaarder, G., Ihlen, P.G., Jordal, J.B. & Evju, M. 2015. Fattig boreonemoral regnskog – et hotspot-habitat. Sluttrapport under ARKO-prosjektets periode III. NINA Rapport 1169.

Brandrud, T.E. & Bendiksen, E. 2014. Sandfuruskog og sandfuruskogsopper. Viktige områder for biologisk mangfold. NINA Rapport 1042.

Brandrud, T.E. & Bendiksen, E. 2018. Faggrunnlag for kalkbarskog. NINA Rapport 1513.

Esseen, P.-A., Ehnström, B., Ericson, L. & Sjöberg, K. 1997. Boreal forests. Ecological Bulletins 46: 16-47.

Evju, M., Hofton, T.H., Gaarder, G., Ihlen, P.G., Bendiksen, E., Blindheim, T. & Blumentrath, S. 2011. Naturfaglige registreringer av bekkekløfter i Norge. Sammenstilling av registreringene 2007-2010. NINA Rapport 738.

Framstad, E. (red.), Blindhem, T., Erikstad, L., Thingstad, P.G. & Sloreid, S.-E. 2010. Naturfaglig evaluering av norske verneområder. NINA Rapport 535.

Framstad, E. (red.), Blindheim, T., Granhus, A., Nowell, M. & Sverdrup-Thygeson, A. 2017. Evaluering av norsk skogvern 2016. Dekning av mål for skogvernet og behov for supplerende vern. NINA Rapport 1352.

Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Brandrud, T.E. 2002. Evaluering av skogvernet i Norge. NINA Fagrapport 54.

Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12.

Granhus, A., Hylen, G. & Nilsen, J.-E.Ø. 2012. Skogen i Norge. Statistikk over skogforhold og skogressurser i Norge registrert i perioden 2005-2009. Ressursoversikt fra Skog og landskap 03/12.

Gaarder, G., Fjeldstad, H. & Hanssen, U. 2013. Boreal regnskog/kystgranskog på Fosen i Sør-Trøndelag. Miljøfaglig Utredning Rapport 2013:32: 1-51

Holtan, D. 2008. Olivinskogene i Norge – en oppsummering av status og verdi. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Rapport 2008:06.

Kuuluvainen, T. 2009. Forest management and biodiversity conservation based on natural ecosystem dynamics in Northern Europe: The complexity challenge. Ambio 38: 309-315.

Larsson, J.Y. & Søgnen, S.M. 2003. Vegetasjon i norsk skog. Vekstvilkår og skogforvaltning. Landbruksforlaget.