Fjell og berg

Naturtypene i denne gruppen dekker store områder på det norske fastlandet. Av de 19 naturtypene på Rødlista, har åtte sin hovedutbredelse over skoggrensen. For disse naturtypene utgjør klimaendringer hovedtrusselen. For de resterende 11 typene, med hovedutbredelse under den klimatiske skoggrensen, er det endret arealbruk eller utbygging av forskjellig typer infrastruktur som utgjør de største truslene.

Vurderte naturtyper under «Fjell og berg» omfatter fastmarkssystemer som ikke er tresatt og hvor mangelen på trær i all hovedsak ikke skyldes kulturpåvirkning. Dette utgjør en heterogen gruppe av naturtyper fra Rabbe T14 og Snøleie T7 i fjellet, Fosse-eng T15 og Åpen flomfastmark T18 som er spredt utbredt i hele landet, til Strandberg T6 og Sanddynemark T21 som finnes langs kysten. Mange av naturtypene i denne gruppen er vidt utbredt, og samlet sett dekker de et stort areal av det norske fastlandet. Det er imidlertid stor variasjon i hvor stort areal de forskjellige naturtypene dekker. Mens naturtypene over klimatisk skoggrense ofte har en stor sammenhengende utbredelse, finnes mange av de andre naturtypene som små arealer i mosaikk med andre naturtyper (f.eks. fosseenger og de mange grunntypene som er inkludert i hovedtypen Nakent berg T1).

Beskrivelse av fjell og berg

Felles for alle naturtypene som er vurdert her, er at det ikke er etablert skog. Vi kan grovt sett identifisere tre hovedfaktorer til at disse typene ikke er tresatt, nemlig grunt jordsmonn, klimatiske faktorer (primært temperatur), eller forstyrrelse (primært abiotisk).

Grunt jordsmonn

Flere naturtyper er knyttet til grunt jordsmonn. Både Nakent berg T1 og Blokkmark T27 har som oftest kun et vegetasjonsdekke av moser og lav, mens Åpent grunnlendt mark T2 vanligvis har et tynt jordsmonn hvor et vegetasjonsdekke med karplanter kan etablere seg. Deler av Snøleie T7 og Rabbe T14, samt Oppfrysningsmark T19, Fjellgrashei og grastundra T22 og Våtsnøleie og snøleiekilde V6 har også et grunt jordsmonn. Det samme gjelder for Grotter og overheng T5, hvor det er en forandring fra begrenset artsinventar inne i selve grottene til overheng som i større eller mindre grad har et vegetasjonsdekke av moser og lav.

Klimatiske faktorer

Klimatiske faktorer begrenser utbredelsen av skog. De mest utbredte naturtypene over den klimatiske skoggrensen er Fjellhei, leside og tundra T3, Snøleie T7, og Rabbe T14. Litt høyere opp over skoggrensen, opp mot mellomalpin sone og gjennom denne, blir tre andre naturtyper viktigere. Dette er Oppfrysningsmark T19, Fjellgrashei og grastundra T22 og Våtsnøleie og snøleiekilde V6. De faktorene som er viktig for hvordan disse naturtypene fordeler seg i fjellet, er primært temperatur og den romlige fordelingen av snø, som bestemmer hvor lenge snøen blir liggende før vekstsesongen kan komme i gang. Endringer i snødekkevarighet vil også mer indirekte kunne påvirke naturtyper ved at overrisling av bergknauser og bergvegger avtar tidligere på sesongen, og at bekkeleier tørker ut i lengre perioder enn tidligere. 

Forstyrrelse

Den vanligste årsaken til at områder er treløse nedenfor tregrensen er abiotisk forstyrrelse. For hovedtypen Fuglefjell-eng og fugletopp T8 er det derimot en biotisk forstyrrelse i form av tilførsel av store mengder nitrogen gjennom fuglegjødsling. Bare noen få arter kan tolerere dette, og på grunn av de store mengdene nitrogen er det også en svært produktiv naturtype. Det er flere former av abiotisk forstyrrelse som er viktige ved opprettholdelse av de forskjellige naturtypene. Vann i bevegelse er viktig både langs kysten og i innlandet, f.eks. bølgeslitasje på Strandberg T6 eller flom langs elver eller innsjøer i Åpen flomfastmark T18. Vannet kan også bringe med seg materiale som kvister og løv i en Ferskvannsdriftvoll T23 eller tang og tare i en Driftvoll T24. Vann kan også ha en mer indirekte påvirkning ved at saltet avsettes når saltvannet fordamper, og det dannes Saltanrikingsmark i fjæresonen T11. Et annet eksempel er når vannet fra fossesprøyt fryser til is i en egen sone nær fossen og hindrer etablering av vedaktige planter som i en Fosse-eng T15, eller når vannet som samler seg i forsenkninger i terrenget og fryser til is, på samme måte hindrer etablering av trær i en Isinnfrysningsmark T20. For mange naturtyper kan også vind være en medvirkende faktor til trærne ikke klarer å etablere seg og dermed holdes åpne. I tillegg fører vinden med seg sand og avsetter dette i Sanddynemark T21. Grus- og steindominert strand og strandlinje T29 finnes på eksponerte steder langs kysten og holdes åpen av vind, men typen anses ofte for å være i en sakte suksesjon etter landheving. Breforland og snøavsmeltingsområde T26 er også i en saktegående suksesjon etter at breer har smeltet ned etter «Lille istid». I denne naturtypen er det foreløpig ikke etablert noe tydelig jordsmonn eller vegetasjonsdekke etter at isen har forsvunnet. Ras og skred er viktig for Rasmark T13, Rasmarkhei og -eng T16, Aktiv skredmark T17 og Historisk skredmark T25.

For noen av naturtypene er det en klar dominerende årsak til at skogen ikke etablerer seg, mens det for andre kan være en kombinasjon av flere faktorer. I enkelte tilfeller kan også menneskelig aktivitet være med på å forsinke etableringen av skog og holde områder åpne. Om den menneskelige aktiviteten er hovedfaktoren for det åpne landskapet, så vil naturtypen klassifiseres som semi-naturlig og vurderes av en annen ekspertgruppe. Opphør av kulturpåvirkning vil derfor i liten grad påvirke naturtypene under «Fjell og berg». I enkelte tilfeller kan det være utfordrende å vurdere virkning av eksempelvis opphørt beite opp mot annen naturlig forstyrrelse. Hovedtypen Rasmarkshei og -eng (T16) kan brukes som eksempel her. Dette er en type som er betinget av naturlig forstyrrelse, men som ofte han være påvirket av og i enkelte tilfeller, særlig i randsonen, betinget av beite fra husdyr og/eller hjortedyr, uten at dette enkelt kan måles eller bekreftes (Tandstad 2018). 

Vurderte naturtyper

Vi har kun vurdert forekomstene av naturtypene på det norske fastlandet. Mange av de samme naturtypene finnes også på arktiske øyer, men disse er vurdert under kapittelet om Svalbard.

Alle de 25 hovedtypene er vurdert for Rødlista: 24 tilhører fastmarkssystemene og en tilhører våtmarkssystemenene i NiN. Naturtypen som tilhører våtmarkssystemene (Våtsnøleie og snøleiekilde V6), har mange av de samme påvirkningsfaktorene som Snøleie T7 og andre fastmarkstyper og er derfor vurdert i denne gruppen. Tilsvarende er hovedtypen Strandeng T12 vurdert sammen med semi-naturlige typer som bl.a. inkluderer den nærstående typen Semi-naturlig strandeng T33.

Alle de 211 grunntypene innenfor de 25 hovedtypene ble gjennomgått, og det ble vurdert om grunntypene kom ut med færre enn 20 forekomster (sterkt truet EN på B2-kriteriet) eller om de hadde en høyere trusselkategori enn hovedtypen. Her ble det også tatt hensyn til regional variasjon og da i første rekke variasjon langs den bioklimatiske sone- og seksjonsgradienten 6SO og 6SE. Basert på denne gjennomgangen ble det lagt til 12 vurderingsenheter.

De tillagte vurderingsenhetene har et annet sett med påvirkninger enn hovedtypen, og dette vil resultere i en høyere trusselkategori enn for hovedtypen som helhet. Noen eksempler på dette er grunntyper innenfor hovedtypene Nakent berg T1 og Blokkmark T27 som er knyttet til snøleier og rabber, og som vil ha liknende trusselbilde som hovedtypen Snøleie T7 og Rabbe T14 og ikke som Nakent berg. På samme måte vil grunntyper innenfor hovedtypen Nakent berg som er knyttet til fossefall, ha sammenfallende trusselbilde med typen Fosse-eng T15.

Grunntypen Silt- og leirskred T17-4 i hovedtypen Aktiv skredmark T17 er viktig habitat for en del konkurransesvake moser og lav. Generelt er kunnskapen om hovedtypen mangelfull, men fordi silt- og leirskred ofte forekommer i lavereliggende områder, og som oftest har bosetting, har vi mer kunnskap om denne grunntypen. Trusselnivået i disse områdene er høyt, da det her er ønske om å forhindre skred. Dette gjøres ved å utføre diverse sikringstiltak som stabiliserer leirmassene.

Grunntypen Øvre sandstrand uten pionervegetasjon T29-6 ble også vurdert, men her er informasjonen for mangelfull til å sette en konkret trusselkategori. Her bør man søke å opparbeide ytterligere informasjon til neste gang naturtyper skal vurderes for Rødlista.

Nakent berg T1 er som hovedtype ikke truet, men inneholder flere grunntyper med en begrenset utbredelse, og noen typer er også i klar tilbakegang. Flere vurderingsenheter er skilt ut på bakgrunn av geografisk variasjon med spesielle utforminger i lavlandsområder i boreonemoral sone, der press på arealene er stort. Dette gjelder særlig langs kysten og er grunnen til at «Sørlig etablert sanddynemark» er skilt ut som en egen vurderingsenhet, fordi den i enda større grad enn hovedtypen Sanddynemark T21 er under press fra endret arealbruk. Dette er også bakgrunnen for at «Åpen grunnlendt kalkrik mark» er skilt ut som egne vurderingsenheter i både boreonemoral og sørboreal sone. Fra hovedtypen Nakent berg T1 er også «Tørt kalkrikt berg i kontinentale områder» og «Svært tørkeutsatt sørlig kalkberg» skilt ut. Disse typene har en relativt begrenset utbredelse, og mange av forekomstene er i ferd med å etablere et jordsmonn og et vegetasjonsdekke og gå over i en annen naturtype. Den siste typen innenfor Nakent berg T1 er en høyfjellsnaturtype på overrislingsberg, «Overrislingsberg i østlige høyfjellstrøk». Denne typen står i fare for å forsvinne på grunn av klimaendringer, ved at redusert overrisling fra smeltende snø tørker ut substratet og endrer vegetasjonen i grunntypene som er inkludert i vurderingsenheten.

Rødlista naturtyper

Av de 25 hovedtypene under temaet «Fjell og berg» er åtte rødlistet, mens ytterligere to er listet med datamangel DD. Dette gjelder Aktiv skredmark T17 og Isinnfrysningsmark T20. Av de 12 andre vurderingsenhetene som ble vurdert på grunntypenivå i kombinasjon med regional variasjon, er én satt til DD, mens de resterende 11 er rødlistet som nær truet NT, eller til en høyere trusselkategori.

Ingen av de totalt 19 enhetene som er rødlistet (utenom de tre vurderingsenhetene hvor kunnskapsgrunnlaget er så mangelfullt at de ble vurdert til DD), er vurdert som kritisk truet CR, men fire er rødlistet som sterkt truet EN (ingen hovedtyper), åtte som sårbar VU (hvorav fem hovedtyper) og syv som nær truet NT (hvorav tre hovedtyper).

Av de åtte rødlistete hovedtypene er fire knyttet til fjellet. Dette gjelder Fjellhei, leside og tundra T3, Snøleie T7, Våtsnøleie og kildesnøleie V6, og Rabbe T14. Også fire av de 11 andre vurderingsenhetene som er rødlistet, er knyttet til fjell. Tre er knyttet til snøleie eller rabbe, men er klassifisert under hovedtypene Nakent berg T1 eller Blokkmark T27. De ulike vurderingsenhetene i fjellet vurderes litt ulikt med hensyn på trusler fordi evne til forflytting og nyetablering er antatt å variere, samt at noen typer trolig vil klare seg bedre over vurderingsperioden på 50 år selv om vi antar at temperaturøkningen vi være lik for alle disse naturtypene.

Sanddynemark T21 som hovedtype er vurdert som sårbar VU, mens «Sørlig etablert sanddynemark» er ansett å være mer utsatt enn hovedtypen fordi den er utbredt i områder med stort press på arealet. Den er derfor vurdert til sterkt truet EN. Fosse-eng T15 er en annen hovedtype som er vurdert til sårbar VU. Hovedgrunnen til det er redusert vannføring i elver, hovedsakelig i forbindelse med vannkraftutbyggingen, de siste tiårene. Grunntypene som er knyttet til fossefall under Nakent berg T1, er vurdert på samme måte som hovedtypen Fosse-eng T15.

Flere av enhetene knyttet til kalkrike og artsrike områder med tynt jordsmonn ligger i områder med relativt stort arealpress, noe som igjen har ført til en sterk arealreduksjon i disse typene i boreonemoral, og til dels også, i sørboreal sone. Dette gjelder både innenfor Nakent berg T1 og Åpent grunnlendt mark T2.

Påvirkningsfaktorer

For de fleste naturtypene over klimatisk tregrense er klimaendringer viktigste negative påvirkning. Effekten av klimaet i alpin sone er kompleks. Temperatur har en direkte effekt på vegetasjonen, men snødekkets varighet spiller også en stor rolle for hvordan naturtypene er fordelt. Dette bestemmes i sin tur av en kombinasjon av mengden nedbør, hvor stor del av nedbøren som faller som snø, og av vind og temperatur. Når temperaturen blir høyere, vil mindre nedbør komme som snø, og den snøen som legger seg vil smelte vekk raskere på våren. Selv om det er forventet at nedbørsmengdene i våre områder vil øke, vil vi anta at et varmere klima totalt sett vil føre til at snøen ikke blir liggende så lenge som den har gjort tidligere. Vi forventer derfor at skoggrensen i vurderingsperioden (de neste 50 år) vil bevege seg oppover. Ettersom høyereliggende områder dekker mindre areal, vil en forflytning av skoggrensen generelt redusere arealet for naturtypene i fjellet. Naturtyper som er mer direkte avhengig av snøen og smeltevannet som snøfonner bidrar med gjennom sesongen, forventes å være de mest sårbare for kommende klimaendringer (Grytnes mfl. 2014; Matteodo mfl. 2016). De naturlige betingelsene for disse naturtypene vil forsvinne når snøen smelter tidligere på året, og når gamle, tidligere stabile snøfonner minker eller forsvinner helt. Derfor vil de sannsynligvis også reagere raskere på klimaendringene enn andre områder i fjellet. Andre naturtyper vil sannsynligvis reagere litt tregere fordi de vil klare å bestå selv om klimaet blir litt varmere, men bare frem til mer konkurransesterke arter fra lavereliggende strøk etablerer seg og konkurrerer ut artene i disse naturtypene (Kulonen mfl. 2018).

For mange av de andre naturtypene er det forskjellige former for arealpress som utgjør det dominerende trusselbildet. For Åpen flomfastmark T18, Fosse-eng T15 og naturtypene relatert til fossefall utgjør redusert vannføring, hovedsakelig i forbindelse med vannkraftutbygging, den største trusselen, mens for de fleste andre truede naturtypene nedenfor skoggrensen vil utbygging av annen type infrastruktur utgjøre den største trusselen.

Kunnskapsgrunnlaget

Naturtypene som vurderes i dette kapittelet er en svært heterogen gruppe, og kunnskapen om utbredelse og trusler for de forskjellige typene varierer mye. Generelt er dette naturtyper med lav produktivitet og med liten økonomisk interesse. Dette er trolig noe av årsaken til at kunnskapsgrunnlaget om utbredelse og påvirkning for mange av naturtypene er mangelfullt. I tillegg har mange av disse typene en spredt utbredelse som gjør det vanskelig å få noen gode mål på hvor stort areal de enkelte typene dekker, og spesielt hvordan utbredelsen til naturtypene har endret seg over tid.

For utbredelsen av de mest utbredte fjelltypene har vi benyttet et kartmateriale utarbeidet av Norut, Northern Research Institute, etter metoder beskrevet i Johansen (2009). Dette har gitt et grovt anslag på utbredelse av de forskjellige naturtypene i ulike høydelag i fjellet. Anslagene er så blitt brukt i vurderingen av effekter av klimaendringene. Konkret er det her brukt klimafremskrivning fra Norsk klimaservicesenter med scenariet «RCP4.5 – middels» femti år frem i tid (se Hanssen-Bauer mfl. 2015). Dette er så brukt til å beregne hvor mye de forskjellige naturtypene vil bli redusert om skoggrensen og de bioklimatiske sonene flytter seg oppover for å opprettholde dagens forhold mellom klima og de respektive sonene. Når det gjelder hvordan fjellvegetasjonen faktisk vil respondere på varmere klima, vet vi fra mange studier at artene allerede har flyttet seg oppover som en respons på varmere klima (Felde mfl. 2012; Rumpf mfl. 2018; Steinbauer mfl. 2018), men med en betydelig forsinkelse i responsen i forhold til klimaendringene (Alexander mfl. 2018). Kunnskapen om effektene av disse forsinkelsene er imidlertid begrenset.

Kunnskapen om utbredelsen av de fleste andre naturtypene, og dermed også eventuelle endringer i utbredelsen, er mangelfull. Det har derfor i stor utstrekning vært nødvendig å vurdere trender i utbredelsesareal ut fra hva man vet om hvor disse typene er utbredt og om hvordan disse områdene har endret seg i løpet av de siste fem tiår, eller hvordan man ser for seg at disse områdene vil endre seg fremover.

Takk

Takk til Marianne Lindau Langhelle, Espen Ørnes og Jon Prøis Rustand (alle Asplan Viak AS) for hjelp med arealanalyser, til Einar Timdal (UiO), Tor Tønsberg (UiB) og Hege Gundersen (NIVA) for nyttig informasjon omkring enkelte naturtyper, og til Olga Hilmo og Snorre Henriksen (Artsdatabanken) for kommentarer til teksten. 

Referanser

Alexander, J.M., Chalmandrier, L., Lenoir, J., Burgess, T.I., Essl, F., Haider, S., Kueffer, C., McDougall, K., Milbau, A., Nuñez, M.A., Pauchard, A., Rabitsch, W., Rew, L.J., Sanders, N.J. & Pellissier, L. 2018. Lags in the response of mountain plant communities to climate change. Global Change Biology 24: 563-579.

Felde, V.A., Kapfer, J. & Grytnes, J.-A. 2012. Upward shift in elevational plant species ranges in Sikkilsdalen, central Norway. Ecography 35: 922-932.

Grytnes, J.-A., Kapfer, J., Jurasinski, G., Birks, H.H., Henriksen, H., Klanderud, K., Odland, A., Ohlson, M., Wipf, S. & Birks, H.J.B. 2014. Identifying the driving factors behind observed elevational range shifts on European mountains. Global Ecology and Biogeography 23: 876-884.

Hanssen-Bauer, I., Førland, E.J., Haddeland, I., Hisdal, H., Mayer, S., Nesje, A., Nilsen, J.E.Ø., Sandven, S., Sandø, A.B., Sorteberg, A. & Ådlandsvik, B. 2015. Klima i Norge 2100 - Kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning oppdatert 2015. Norsk Klimaservicesenter 2015. 203 sider.

Johansen, B. 2009. Vegetasjonskart for Norge basert på Landsat TM/ETM+ data. NORUT Rapport 4/2009: 87 s.

Kulonen, A., Imboden, R.A., Rixen, C., Maier, S.B. & Wipf, S. 2018. Enough space in a warmer world? Microhabitat diversity and small-scale distribution of alpine plants on mountain summits. Diversity and Distributions 24: 252-261.

Matteodo, M., Ammann, K., Verrecchia, E.P. & Vittoz, P. 2016. Snowbeds are more affected than other subalpine–alpine plant communities by climate change in the Swiss Alps. Ecology and Evolution 6: 6969-6982.

Rumpf, S.B., Hülber, K., Klonner, G., Moser, D., Schütz, M., Wessely, J., Willner, W., Zimmermann, N.E. & Dullinger, S. 2018. Range dynamics of mountain plants decrease with elevation. Proceedings of the National Academy of Sciences 115: 1848-1853.

Steinbauer, M.J., Grytnes, J.-A., Jurasinski, G., Kulonen, A., Lenoir, J., Pauli, H., Rixen, C., Winkler, M., Bardy-Durchhalter, M., Barni, E., Bjorkman, A.D., Breiner, F.T., Burg, S., Czortek, P., Dawes, M.A., Delimat, A., Dullinger, S., Erschbamer, B., Felde, V.A., Fernández-Arberas, O., Fossheim, K.F., Gómez-García, D., Georges, D., Grindrud, E.T., Haider, S., Haugum, S.V., Henriksen, H., Herreros, M.J., Jaroszewicz, B., Jaroszynska, F., Kanka, R., Kapfer, J., Klanderud, K., Kühn, I., Lamprecht, A., Matteodo, M., di Cella, U.M., Normand, S., Odland, A., Olsen, S.L., Palacio, S., Petey, M., Piscová, V., Sedlakova, B., Steinbauer, K., Stöckli, V., Svenning, J.-C., Teppa, G., Theurillat, J.-P., Vittoz, P., Woodin, S.J., Zimmermann, N.E. & Wipf, S. 2018. Accelerated increase in plant species richness on mountain summits is linked to warming. Nature 556: 231-234.

Tandstad, H. R. 2018. Vegetation-environment analysis of the transition between avalanche meadows and semi-natural grasslands in Nærøyfjorden, Western Norway. MSc Thesis, Natural History Museum, University of Oslo.