Kvinandhannen i praktdrakt (under paringstiden) har grønnsvart hode med en utpreget hvit flekk ved nebbrota. Øynene er gule.

Kvinanda er en vanlig hekkefugl i store deler av Norge, men mer sparsomt i Nord-Norge og på Vestlandet. Den foretrekker innsjøer og stilleflytende elver i skogsområder. Hannen har grønnsvart hode med en utpreget hvit flekk ved nebbrota. Hunnen har grålig kropp og brunt hode. Kvinanda er vanlig å se vinterstid i kystnære strøk i Sør-Norge. Den dykker etter føde, som ofte utgjøres av akvatiske insekter, skjell og krepsdyr.

Kjennetegn

Kvinanda er med sine 42–50 cm og 600–1250 gram en mellomstor and med stort og kantete hode og kort nebb. Øynene er gule hos de voksne, og brune hos ungfugler. Vingespeilet (tegning på oversiden av vingene) er hvitt, og beina er oransje. Kjønnene er ulike.

Hannen i praktdrakt (under paringstiden) har grønnsvart hode med en utpreget hvit flekk ved nebbrota. Oversiden er svart, mens undersiden og halsen er hvit. Nebbet er gråsvart. Hunner og ungfugler har grålig kropp, brunt hode og hvit halskrage (mangler hos ungfuglene). Nebbet er gråsvart, men hunnene har et gult bånd om vinteren. Hanner i eklipsedrakt (utenfor paringstiden) er lik hunnene, men har mer hvitt på vingene.

Hannens kurtiselyd er et kort, nasalt, knirkende og tostavet "kha-kirrr". Hunnen har et skarrende og litt ravnelignende "krrra-krrra-krrra". I flukt høres en eiendommelig hvinende lyd fra vingeslagene, noe som har gitt navnet kvinand.

Kvinandhunnen har grålig kropp, brunt hode og hvit halskrage. Den har et gult bånd på det gråsvarte nebbet om vinteren.

Biologi

Kvinanda foretrekker innsjøer og stilleflytende elver i skoglandskapet (særlig barskog), gjerne næringsfattige sjøer uten fisk.

Den dykker etter akvatiske insekter, skjell og krepsdyr. Av og til kan den også ta fisk, samt litt planteføde.

Pardannelsen skjer i løpet av vinteren eller tidlig vår. Hannen forlater hunnen når hun er i gang med ruging av eggene. Begge kjønn hekker som regel fra de er to år gamle.

Reiret plasseres i hulrom i trær. Kvinanda tar gjerne i bruk fuglekasser.

Eggleggingen skjer som regel fra slutten av april og i mai. Normalt legges 8–12 egg (6–15), og de er grønnlige av utseende. Hunnen ruger eggene i 28–32 dager. Ungene forlater reiret etter 24–36 timer, og finner mat selv. De er i stand til å dykke etter 1–2 dager. Hunnen varmer ungene om natten og i dårlig vær de 2–3 første ukene. De er uavhengige etter rundt 50 dager, og flygedyktige etter 57–66 dager.

Kvinandhann går inn for landing. Arten er relativt vanlig over store deler av landet og foretrekker innsjøer og stilleflytende elver i skogsområder.

Utbredelse

Kvinanda hekker fra Nordvest-Europa og østover i et bredt belte gjennom Sibir og i det nordlige Nord-Amerika. I Norge hekker den over store deler av landet, men mer fåtallig nordover og påfallende sparsomt på Vestlandet selv om den er vanlig der vinterstid.

Arten overvintrer vanlig i Sør-Norge, særlig i kystnære strøk. En god del fugler tilbringer imidlertid vinteren lenger sør langs Nordsjøkysten.

Bestandsstatus

Hekkebestanden i Norge ble i 2015 vurdert til 15 000–20 000 par, men bestandsutviklingen ansees å være ukjent.

Forvekslingsarter

Kvinanda kan minne litt om toppanda, men hodeprofilen er helt forskjellig. Kvinandhannene har dessuten hvitt bryst i stedet for svart, samt kortere og mørkere nebb. Toppanda mangler også den karakteristiske hvite flekken ved nebbrota, mens kvinanda til gjengjeld mangler toppandas utpregede nakketopp. Når det gjelder hunnene har kvinand kortere og mørkere nebb, hvit halsring og større kontrast mellom kroppen (grålig) og hodet (brunlig) enn toppanda.

Kilder

Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/

BirdID’s Bird Guide - https://quiz.natureid.no//bird/eBook.php

Cramp S (red.) (1977). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of Western Palearctic. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press, Oxford. 722s.

del Hoyo J, Elliott A og Sargatal J (red.) (1992). Handbook of the birds of the World. Volume 1. Ostrich to ducks. Lynx Edicions, Barcelona. 696s.

Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.) (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.

Kear J (red.) (2005). Bird families of the World. Ducks, geese and swans. Volume 2: Species accounts (Cairina to Mergus). Oxford University Press, Oxford. 462s.

Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.

Svorkmo-Lundberg T, Bakken V, Helberg M, Mork K, Røer JE og Sæbø S (red.) (2006). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496s.