Sædgås er en gråbrun gås som av størrelse er litt mindre enn grågås. Den har et brunt helhetsinntrykk, mørk hals og oransje bein og nebb med svarte tegninger.

Sædgåsa er en typisk innlandsfugl som hekker i tett barskog og bjørkeskog fra Trøndelag og nordover til Troms og Finnmark. Den er svært sky og sårbar overfor menneskelige forstyrrelser.

Kjennetegn

Sædgåsas hals er ikke så mørk som kortnebbgåsas. Sædgåsa skilles også fra kortnebbgås ved en mer avlang hodeprofil.

Sædgås er en gråbrun gås som av størrelse er litt mindre enn grågås. Den har et brunt helhetsinntrykk, mørk hals og oransje bein og nebb med svarte tegninger. Bortsett fra at hannene er litt større enn hunnene, er kjønnene like. Ungfuglene er den første høsten gjennomgående gråere enn voksenfuglene og har et mer utydelig mønster på oversiden og er mer spettet på undersiden. En voksen sædgås veier 2,5–3,5 kg.

Det forekommer to underarter av sædgås i Norge. Den vanligste, antallsmessig, er tundrasædgås Anser fabalis subsp. rossicus, mens taigasædgås Anser fabalis subsp. fabalis er mer sjelden. De to underartene er vanskelige å skille fra hverandre i felt, men tundrasædgåsa virker mer kompakt og har kortere og mindre oransje nebb.

Biologi

Sædgåsa er en utpreget innlandsfugl som hekker i tett barskog og bjørkeskog med innslag av vann, enten som myr, elver eller små vatn. Reiret ligger vanligvis nær vann, gjerne på en gresskledd holme i en elv eller i utkanten av ei skogsmyr, men det kan også ligge opp til én kilometer fra myr eller vassdrag. I hekkeområdene lever den av planter den finner på myrer eller i og nær vatn. Den kan også spise mye krekling og blåbær.

Sædgåsa er en meget sky fugl og vanskelig å oppdage i hekketida, selv i områder der det kan hekke flere par. Derfor kan hekkebestanden være større enn det som er kjent i dag. Den hekker vanligvis i spredte par, men kan noen ganger danne små, løse kolonier. Den letteste måten å oppdage sædgåsa på, er å se etter sportegn som gåseskit og mytefjær på beiteområdene.

Sædgåsa ankommer sannsynligvis hekkeplassene fra siste halvdel av april til midten av mai. Hunnen legger 3–5 egg som ruges i 25–28 dager. Ungene forlater reiret kort tid etter klekking og er flygedyktige etter ca. 56 dager. I denne perioden passes de av foreldrene, men finner mat selv. Ungfuglene holder seg sammen foreldrene gjennom den første vinteren.

Gjenfunn av sædgjess som er ringmerket eller merket med halsringer på mytelokaliteter i Finnmark, viser at en stor del av den vanligste underarten, taigasædgås, følger ei trekkrute mot sørøst til Bottenvika og Østersjøen. De raster i Sverige høst og vår, der noen også kan overvintre. Fra Sverige trekker de videre til østlige deler av Danmark, vestlige Tyskland og Nederland

Hekkebestanden i Trøndelag og Sverige øst for Trøndelag skiller seg på flere punkter fra sædgjess som hekker lenger nord og øst, bl.a. ved at de trekker til Nord-Jylland, der de fleste overvintrer. Noen kan trekke videre til England en kort periode om vinteren. Det er observert rastende sædgjess på Østlandet, men det er usikkert om dette er fugler fra den midtskandinaviske hekkebestanden.

Sædgjess blir regelmessig sett i Norge vår og høst, og et lite og varierende antall kan også overvintre her i landet, først og fremst på Jæren.

Utenfor hekketiden kan sædgjessene opptre på dyrket mark der de beiter på gress.

Utbredelse

Sædgåsa hekker i taiga- og tundraområder fra Fennoskandia gjennom Nord-Russland til Stillehavet.

Bortsett fra et fåtall hekkende par på grensa mellom Trøndelag og Nordland og i Troms, hekker sædgjessene nesten bare i Finnmark. Sædgjessene i Finnmark er hovedsakelig tundrasædgås, men det finnes hekkende taigasædgjess helt øst i fylket og langs en stripe i grensetraktene mellom Norge og Sverige sør til Hedmark.

Bestandsstatus

Bestanden av sædgås i Norge er nylig vurdert til 207–415 par tundrasædgås og 30–60 par taigasædgås.

Sædgjessene kan ankomme hekkeplassene ennå mens det ligger snø på bakken.

Forvekslingsarter

Sædgås skiller seg fra grågås med et brunere helhetsinntrykk, en mørkere hals og oransje bein og nebb med svarte tegninger.

Sædgås kan også forveksles med kortnebbgås, men denne er gråere på ryggen, har mørkere hals og kortere nebb, samt mer kjøttfargede bein enn sædgåsa.

Kilder

Bakken V, Runde O og Tjørve E (2003). Norsk ringmerkingsatlas. Vol. 1. Stavanger museum, Stavanger. 431s.

Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.

Follestad A (1994). Betydningen av et myteområde for sædgås i Nord-Trøndelag. NINA Oppdragsmelding 268: 1–31.

Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.