Jordsiriss
Gryllotalpa gryllotalpa
-
- Lisens
- CC BY 4.0
- Opphav
- Hallvard Elven
- Last ned
- Rediger (Krever innlogging)
Jordsiriss er en eiendommelig art som ikke kan forveksles med noen annen europeisk rettvinge. Kroppen er brun med tett, fløyelsaktig behåring, og frambeina er modifisert til kraftige gravebein. Arten lever underjordisk og livnærer seg av meitemark, insekter og andre dyr. Den forekommer ikke naturlig i Norge, men har blitt funnet innført med planter noen få ganger.
- Innhold
- Størrelse
- Kjennetegn
- Forvekslingsarter
- Totalutbredelse
- Utbredelse i Norge
- Levested og økologi
- Sang
Størrelse
Kroppslengde hann 35–45 mm. Kroppslengde hunn 40–50 mm.
Kjennetegn
En eiendommelig art som avviker sterkt fra våre andre rettvingearter. Grunnfargen er rødbrun eller mørkebrun, og kroppen er dekket av et tett, fint og mykt hårlag som gir et fløyelsaktig inntrykk. Hodet er framoverrettet. Antennene er betydelig kortere enn kroppen, noe som skiller arten fra alle andre norske medlemmer av underorden Ensifera. Brystskjoldet er stort og dekker også sidene og delvis undersiden av dyret. Frambeina er brede og modifisert for graving. Bakbeina er utformet som gangbein istedenfor hoppebein. Begge kjønn har korte framvinger som når omtrent til midten av bakkroppen, og godt utviklede bakvinger som når til enden av bakkroppen. Disse er i hvile rullet sammen til to tykke tråder. Cerciene er lange og bøyelige. Hunnen har ingen leggebrodd, og kjønnene er svært like hverandre. Nymfene ligner de voksne.
Hann av jordsiriss Gryllotalpa gryllotalpa.
Forvekslingsarter
Arten er så karakteristisk at den ikke lar seg forveksle med noen annen norsk art. De kraftige frambeina som er modifisert for graving er et sikkert kjennetegn. Også de underjordiske nymfene til sangsikade (orden nebbmunner) har lignende gravebein, men de er for øvrig svært forskjellige fra jordsiriss.
Totalutbredelse
Arten finnes over det meste av Europa, men mangler i nord og i de vestligste delene av Middelhavsområdet. Utbredelsen østover strekker seg til Kaukasus. Finnes også i Nord-Afrika, og er innført til Nord-Amerika.
Utbredelse i Norge
Arten er funnet tre ganger i Norge, men alle tre tilfellene dreier seg mest sannsynlig om import med planter fra utlandet. Det første funnet ble gjort på et gartneri på Grefsen i Oslo i 1938, det andre på et gartneri i Stavanger i 1959, og det tredje i et hus på Tjøme i 2015. Funnet i Stavanger i 1959 utpeker seg ved at funnet ble gjort utendørs og tidlig på våren (9. april) under graving i et jordstykke. Det hadde ikke blitt importert noen planter til stedet siden året før, og det tyder på at individet hadde klart vinteren utendørs.
Levested og økologi
Arten holder til på fuktige lokaliteter, gjerne i nærheten av våtmark. Den er ofte påvist på engmark i nærheten av sjøer, dammer, myrer, elver eller grøfter. Den kan også påtreffes i hager eller gartnerier, gjerne på steder der det vannes mye. Sørover i Europa foretrekker den lettere jord, gjerne sand- eller torvjord. Jordsirissen graver fingertykke ganger på kryss og tvers, fra rett under jordoverflaten ned til cirka en meters dybde. Paringen finner sted i mai-juni, hvorpå hunnen lager et underjordisk ynglekammer hvor eggene plasseres. Hun legger cirka 300 egg som hun vokter og pleier nøye ved å slikke dem rene daglig, sannsynligvis for å hindre muggdannelse. Eggene klekker etter 3–5 uker, og hunnen blir ved de nyklekte nymfene ennå noen uker. Nymfene vokser forholdsvis sakte og må overvintre to ganger før de blir voksne. Både nymfer og voksne spiser nesten utelukkende animalsk føde, som består av blant annet insektlarver, insektpupper og meitemark. Noen ganger kan de spise røtter og gjøre skade på nyttevekster, men vanligvis er de så fåtallige at det ikke utgjør noe problem. Arten lever for det meste et skjult liv under jorda, men kan unntaksvis treffes på jordoverflaten. Den kan også påtreffes flygende rett over bakken, og den er i stand til å svømme. På varme ettermiddager og kvelder om våren kommer hannene opp til overflaten for å sitte og synge fra hullåpninger.
Sang
Hannens lokkesang er en vedvarende, intens ringende strofe, gjerne med tilfeldige avbrudd. Den består av en tett serie med 35–55 stavelser i sekundet. Toneleiet er uvanlig dypt (1,3–1,7 kHz), og sangen minner ikke om noen annen norsk rettvingeart men kan til gjengjeld forveksles med sangen til nattravn eller sangere av slekta Locustella der blant annet gresshoppesangeren hører hjemme. Den er meget sterk og kan høres på 70 meter avstand.
Referanser
Anonym 1938. Jordkrepsen funnet i Norge. Norsk entomologisk tidsskrift 5 (2). 96.
Holgersen, H. 1959. Jordkrepsen har overvintret i Norge. Norsk entomologisk tidsskrift 11 (1-2). 40.