Chrysoperla carnea er vår vanligste gulløyeart, men det som har vært antatt å være denne arten inkluderer minst to arter til her til lands.

Kjennetegn

Vimeo video: Chrysoperla carnea

Lydopptak fra et norsk dyr fanget i Oslo. Lyden beskrives i internasjonal litteratur som "Cc4/motorboat".

Hodet er grønt, men ofte med røde eller brune partier foran øyene. Antennene omtrent ensfarget lyst brungule. Både for- og bakkroppen er gressgrønne med et gulaktig bånd langs midten. Det er gjerne små, svarte prikker ved basis av kroppshårene. Det er verdt å merke seg at kroppsfargene endrer seg når vinteren nærmer seg og dyrene klargjør seg for overvintring. De blir da mer rødbrune, gjerne med tydelige flekker på bakkroppen. Vingene er klare med grønne, hårete ribber. Den basale tverribben går ut utenfor (eller i sjeldne tilfeller akkurat på) spissen av intramediancellen i forvingen. Hårene på costa, ved costas største bredde, ca. 5,5 ganger så lange som bredden på costa. Også vingene endrer farge mot vinteren og tilbake til grønne igjen neste vår. Bakkroppsspissen er avrundet hos begge kjønn. ”Leppen” på de bakre sternittene (S8 og S9) hos hannen utstikkende og bred, med mange, lange, mørke og relativt grove hår. Beina er gulgrønne og klørne har en tydelig utvidelse ved basis. Forvingelengde 10–13 mm.

Forvekslingsarter

Hovedforvekslingarter er andre arter i det såkalte carnea-komplekset. C. carnea ble tidligere antatt å være en vidt utbredt art som fantes rundt hele den nordlige halvkule, men har ved senere års studier vist seg å bestå av minst et tjuetalls arter. I Nord-Europa finnes i hvert fall tre av disse. Artene skilles først og fremst på ”sangen”, dvs. lyder som frembringes ved å vibrere med bakkroppen, og som igjen forplanter seg til substratet som dyret står på. Selve bakkroppen berører ikke substratet – prosessen kalles tremulasjon. Begge kjønn lager den samme ”sangen”, som også for dem er ”hørbar” kun over korte avstander og som benyttes i forbindelse med pardannelse og paring. Det finnes også etter hvert morfologiske karakterer som skiller en del av dem. Noen arter skiller seg også ganske greit ved genetiske studier, men ikke alle. I vår del av verden er det først og fremst C. pallida og C. lucasina som er aktuelle å sammenlikne med, men også i noen grad C. agilis Henry, Brooks, Duelli & Johnson, 2003, C. mediterranea (Hölzel, 1972) og C. renoni (Lacroix, 1933). C. lucasina er den som er lettest å skille ut av disse, da den har en tydelig, strekformet svart flekk forrest på bakkroppssiden, og det kan også være svarte sømmer mellom de forreste tergitter og sternitter – og dessuten holder den seg grønn hele året. Også omrisset på forvingen skal i normale fall skille den fra de andre. C. agilis, C. mediterranea og C. renoni er til nå kun kjent fra Middelhavsområdet i Europa, og førstnevnte også fra Alaska, så de ser vi inntil videre bort fra her hos oss. For å skille C. carnea fra C. pallida, som begge skifter farge om vinteren, må en se på relativt små forskjeller, men det skal kunne gå an å skille dem også morfologisk: førstnevnte har mørke/svarte hår på bakre halvdel av bakkroppens underside, en mørk markering som strekker seg over halvveis bakover på det leddet som maxillepalpen er festet til (stipes) og en nokså bred utvidelse ved basis av kloen på bakfoten, mens de samme karakterene for sistnevnte er hhv. lyse/blonde, kortere enn halvveis (oftest bare en prikk forrest) og nokså smal. Det er imidlertid en liten prosentandel av dyrene, sikkert artsbestemt ved hjelp av sangen, som har den andre artens karaktertrekk. Det skal også være forskjeller i hannenes genitalier og kort og smal vs. lang og bred ”leppe” på de bakre sternittene (S8 og S9), en karakter som først ble antatt å være utvetydig, men også denne har vist seg å i noen grad være overlappende, og kun individer mot endene av skalaen kan bestemmes sikkert ut fra dette. I det hele tatt er det nok slik at artene viser en gradvis (clinal) variasjon fra én ende av utbredelsesområdet til den andre, og det vil da i noen områder være vanskelig å skille artene fra hverandre på morfologiske karakterer. Sangen ser imidlertid ut til å være nokså konstant, men den kan en ikke bruke verken i felt, uten avansert utstyr i lab eller på døde dyr. Fargen de voksne dyrene antar når de forbereder seg for overvintring er noe forskjellig: gulaktig lysebrun hos C. pallida, rødaktig lysebrun hos C. carnea. Også larvene til disse to artene kan i de fleste tilfeller skilles på morfologiske karakterer.

I tillegg kan C. carnea forveksles med Peyerimhoffina gracilis, som er den eneste av de andre nordiske gulløyene hvor den basale tverribben går ut fra (eller i sjeldne tilfeller utenfor) spissen av intramediancellen. Bakkroppsspissen er i tillegg lang og tilspisset, mot avrundet hos C. carnea. Under lupen er imidlertid det sikreste kjennetegnet at føttenes klør er uten utvidelse ved basis hos P. gracilis. C. carnea kan også overflatisk forveksles med Cunctochrysa albolineata, men denne kjennes bl.a. på de små, svarte flekkene under øyene.

Levevis

C. carnea kan ifølge litteraturen finnes på stort sett alle lokalitetstyper og på mange forskjellige slags trær og urter, men opplysningene gjelder nok i noen grad (også) andre arter i komplekset. C. carnea s.s. finnes om sommeren hyppigst blant urter og høye gress og gressliknende vekster i åpne områder. Den kan også finnes på dyrket mark. Larver i de siste stadiene kan også i mindre utstrekning finnes på trær og busker. Om våren, før dyrene trekker tilbake til sommeroppholdsstedene, besøkes gjerne tidligblomstrende trær, som f.eks. lønn, hvor de spiser pollen. Utover sommeren kan arten være tallrik på f.eks. eik.

Livssyklus

Eggene legges enkeltvis i april og mai. I hvert fall under laboratorieforhold legges eggene et døgn etter paringen. Larvene lever av små insekter, mens de voksne i hovedsak spiser honningdugg og nektar. Som nevnt, hender det at de også spiser pollen, eller at de får i seg pollen som har festet seg i deres flytende føde. Larvene dekker seg ikke til med rusk og rask. Voksne dyr kan bankes ned fra vegetasjon, og de kommer også til sukkerlokking og lys. Om høsten ses de ofte i stort antall på opplyste vinduer. Alt tyder på at det i all hovedsak er denne arten (C. carnea s.s.) som selges og benyttes til biologisk bekjempelse i Norge.

Som én av få gulløyer overvintrer C. carnea som voksen. Når det begynner å bli kaldt utpå høsten, forflytter dyrene seg til skogområder, skogkanter og bygninger for å overvintre. I naturen finner de skjulesteder dypt inne i sprekker eller hulrom i trær og busker, og de som finner husly, gjør dette på kalde loft og i uthus. Alt tyder på at denne arten, i motsetning til C. pallida, kan trekke over store avstander i forbindelse med at den inntar overvintringsplassene. Samtidig har den skiftet farge og har blitt rødaktig lysebrun. Neste vår skifter dyrene igjen farge tilbake til grønt. Arten kan finnes utendørs i alle årets måneder, men naturligvis i mindre grad i vinterhalvåret. I Nord-Europa er det bare én generasjon i året, men lenger sørover kan det være to eller tre.

Utbredelse

C. carnea er vanlig og utbredt i hele Norden, inklusive Island, og det er grunn til å tro at brorparten av det som har vært registrert som denne arten, faktisk er det. Også her er det imidlertid god grunn til å revidere alt materiale i de naturhistoriske museene, ettersom nå både C. pallida og C. lucasina er registrert i Norge. Den kjennes ellers fra hele Europa og fra store deler av Asia og Afrika.