Rødveps er lett å kjenne igjen på at de to første ryggleddene har vidt utbredt rød farge. Arten er vanlig i hele landet bortsett fra i høyfjellet, men den liker seg best i skogsområder. Selv om den tilhører de kortkinnete stikkevepsene, er den ikke like aggressiv og pågående som sine nære slektninger tyskveps og jordveps. 

Kjennetegn

Alle kaster av rødveps karakteriseres av korte kinn og at øyeinnskjæringene er svarte med gul nedre kant. Munnskjoldet har en stor, mer eller mindre ankerformet tegning som ikke når munnskjoldets framkant hos arbeidere og dronninger. Bakkroppens to første ryggledd har vidt utbredte røde tegninger. Hos arbeiderne og hannene dekker de røde tegningene det meste av leddene bortsett fra en smal gul stripe i bakkant og en svart kile på T2. Dronningene har ofte to store gule sideflekker på T1 og T2, slik at den røde tegningen blir mindre framtredende. 

Hanner er lette å skille fra andre arter på de røde bakkroppstegningene. Munnskjoldet er gult med en uregelmessig svart tegning. Midtre og bakre legger er besatt med korte lyse hår.

Genitalier: Aedeagus er bred i hele sin lengde, jevnt buet og avrundet i spissen.

Lengde: arbeider, 10–14 mm; dronning, 16–20 mm; hann, 13–16 mm.

Utbredelse

Rødveps er vidt utbredt i hele Norge og er særlig vanlig i litt høyereliggende skogsområder. Den finnes normalt ikke over tregrensa. Arten har en holarktisk utbredelse fra Storbritannia gjennom Eurasia til Korea og Japan og videre til Kanada og USA. 

Levesett

Arbeider av rødveps Vespula rufa, Nissedal i Telemark. 

Rødveps forekommer i mange ulike naturtyper, men er mest vanlig i skogsområder og kanskje spesielt i nordlige barskogsområder. Dronninga forlater overvintringsplassen i løpet av mai og de første arbeiderne klekkes som regel i slutten av juni. Nyklekte dronninger kan man av og til finne i slutten av juli og i august. Hannene kommer som regel ut av bolet i slutten av juli og i august. Til tross for at rødveps tilhører de kortkinnete stikkevepsene, er den ikke så aggressiv og nærgående som sine slektninger jordveps og tyskveps. 

Bolet: Rødveps anlegger som regel bolet i hulrom under bakken, gjerne under mose i skyggefulle og fuktige deler av skogbunnen. Bolet er grått med grove strukturer, oftest ovalt i fasongen og relativt lite (opptil 10 cm i diameter). 

Dronning av rødveps Vespula rufa. Moldtun, Snillfjord i Trøndelag. 

Forvekslingsarter

Rødveps er lett å kjenne igjen på de røde tegningene på de to første ryggleddene. Norskveps kan også ha røde flekker på siden av første bakkroppsledd, men disse er små og begrenset til siden av leddet. Norskveps har dessuten lange kinn. Dersom man finner utypiske eksemplarer av rødveps med lite utbredte røde tegninger, vil man kunne gjenkjenne arten på kombinasjonen av korte kinn, svarte øyeinnskjæringer, avrundete tenner på munnskjoldets framkant og korte, lyse hår på midt- og bakleggene. 

Dronning av rødveps Vespula rufa. Moldtun, Snillfjord i Trøndelag.