Tyskveps er lett å kjenne igjen på de distinkte gule bakkroppstegningene og de tre små mørke flekkene på munnskjoldet. Arten er vanlig i urbane strøk i sørlige og lavereliggende deler av landet. Den kan som jordvepsen opptre i store mengder om ettersommeren og høsten. 

Kjennetegn

Dronninger og arbeidere karakteriseres av helgule øyeinnskjæringer som er konvekse mot det svarte i panna og dermed smalt avgrenset mot den gule panneflekken. Munnskjoldet har en liten og rund svart flekk i midten og som regel to små strekformete flekker på siden under denne. Alle bakkroppens ryggledd har brede gule bånd med to svarte sideflekker og en kileformet midtflekk. Midtflekken på T1 er karakteristisk pilspissformet. 

Hanner har også helgule øyeinnskjæringer som er konvekse mot det svarte i panna og smalt avgrenset mot den gule panneflekken. Munnskjoldet er helt gult eller med tre mørke flekker. Bakkroppens sjuende ryggledd (T7) er tydelig innbuktet i bakkant.

Genitalier: Aedeagus er skjeformet (smal med utvidet og avrundet spiss) og med to butte nedovervendte utvekster ved basis av den utvidete spissen. 

Lengde: arbeider, 12–14 mm; dronning, 17–20 mm; hann, 13–17 mm. 

Utbredelse

Tyskveps er mest vanlig i sørøstlige deler av Norge, men finnes også i lavlandet på Vestlandet og i Trøndelag. Det nordligste funnet er fra Bodø i Nordland, men det er usikkert om den har faste bestander så langt nord eller om det er snakk om migrerende individer. Totalutbredelsen omfatter Eurasia, Nord-Afrika og Nord-Amerika, men arten er innført med mennesker til en rekke land og øyer inkludert Island, Australia, Tasmania, New Zealand, Sør-Afrika, Argentina og Chile. 

Levesett

Tyskveps forekommer i mange ulike naturtyper, men først og fremt i urbane miljøer og kan sammen med jordveps bli svært tallrik. Dronninga forlater overvintringsplassen i løpet av mai og de første arbeiderne klekkes som regel i månedsskiftet juni–juli. Nyklekte dronninger kan man av og til finne i slutten av august og i september. Hannene er seine og kommer som regel ikke ut av bolet før i september eller oktober. Tyskveps kan sammen med jordveps opptre i store mengder i nærheten av mennesker på ettersommer og høst i såkalte vepseår og kan oppfattes som aggressive. 

Bolet: Tyskveps anlegger bolet i hulrom på samme måte som jordveps, for eksempel i smågnagerganger, steinrøyser eller i tilknytning til hulrom i bygninger. Bolet ligner jordvepsens løse og uregelmessige konstruksjon med skjellaktig mønster, men fargen er gråaktig og ikke lys brun som hos jordveps. Under optimale forhold med godt vær og gode muligheter for ekspansjon, kan bolet bli meget stort og bestå av flere tusen arbeidere. 

Arbeider av tyskveps Vespula germanica som drikker sukkervann. Trondheim i Trøndelag.

Forvekslingsarter

Alle kaster av tyskveps kan skilles fra andre kortkinnete veps på de helgule øyeinnskjæringene som er konvekst utvidet mot panna slik at avstanden til den gule midtflekken blir liten. Ellers i slekta er det bare jordveps som har helgule øyeinnskjæringer, men disse er konkavt innbuktet mot panna. Dronninger og arbeidere av tyskveps har brede og parallelle gule bånd på ryggleddene, der de svarte sideflekkene og den kileformete midtflekken trer tydelig fram. T1 har en karakteristisk pilformet flekk, mens jordveps har smale gule bånd på T1 og T2 som oftest avsmalner mot midten av leddet og danner et bredt V-formet mønster. Hannen av tyskveps kan i tillegg skilles på genitaliene og at T7 er tydelig innbuktet i spissen.