Gasellemurerveps Ancistrocerus gazella (Panzer, 1798)

Hos hunnen er hodet svart med en gul panneflekk og en liten gul flekk bak hvert fasettøye. Munnskjoldet er svart med en svak innskjæring i framkanten. Hos lyst fargete hunner har munnskjoldet to gule flekker i øvre del, samt at mandiblene er gule ved basis. Antennene er svarte på oversiden, gule på undersiden av de første tre leddene og svakt rødlige på undersiden av de ytre leddene. Indre halvdelen av første ledd har utelukkende grove punkter og mangler finpunktur mellom disse. Mellomkroppen er kompakt og kraftig og noe lengre enn bred. Hos hunnen er den svart, med utbredt gul farge på framryggens overside og på vingeskjellene. Som regel finnes også to gule flekker på skutellum, en flekk på bakryggen og en flekk på hver av mellombrystets sider. Hos hannen er den gule tegningen oftest begrenset til framryggen. Frambrystets framhjørner hos hannen er påfallende kraftige og trukket noe framover. Bakkroppen har lyse bånd langs bakkanten på de fire første ryggleddene hos begge kjønn. Hos hunnen er bukleddene lyse langs bakkantene på andre og tredje ledd og har av og til en lys flekk i hvert bakhjørne på fjerde ledd. Hos hannen er bakkanten langs andre bukledd lyst, mens tredje ledd har en lys flekk i hvert bakhjørne. Første ryggledd har ei tydelig tverrlist foran som ikke er innbuktet i midten. Andre bukledd sett i profil er rett eller svakt konkavt mot basis av den rillebesatte tverrfåren. Rillene i denne tverrfåren er ikke lengre i midten enn på sidene. Kroppsbehåringen er lys.

Hos hannen er munnskjoldet og mandiblene gule. Det finnes også en eller to flekker på innsiden av hvert fasettøye ved antennefestet. Munnskjoldet er tydelig innskjært i midten. Antennene er lengre enn hos hunnen og de to siste leddene er tynne og vendt bakover som en krok. Siste antenneledd sett forfra er nesten parallelt. Antennefargen er svart på oversiden og gul på undersiden. Beina hos begge kjønn er overveiende gule bortsett fra innerste del av lårene som er svarte. Hannens hofter er svarte på undersiden.

Lengde: hunn, 8–11 mm; hann, 7–10 mm.

Gasellemurerveps var i lang tid ansett som forsvunnet fra Norge da det kun eksisterte gamle funn fra Oslo, Arendalsområdet og Setesdal. På 2000-tallet ble imidlertid arten gjenfunnet på Søndre Sandøy, Hvaler i Østfold og er siden funnet et par steder i Porsgrunn, samt ved Grimstad og Kristiansand. Arten er åpenbart sørlig og varmekjær og trolig begrenset til kystnære områder på Sør- og Østlandet i Norge. Ellers i Norden er den funnet i kystnære områder i Sør-Sverige, på Åland og i Danmark. Arten har gått tilbake i hele Nord-Europa i løpet av 1900-tallet, men dette er en av de vanligste murervepsene i Sør-Europa og rundt Middelhavet. Den er ellers utbredt i Midt-Østen, Nord-Afrika og på Kanariøyene. 

Gasellemurerveps forekommer helst i kystnært, åpent kulturlandskap eller urbane strøk. Den kan anlegge boplasser i flere ulike miljøer som i insektutgnag i død ved og døde plantestengler, men i Norge er den særlig funnet i tilknytning til bygninger med små hulrom, for eksempel treverk som er angrepet av husbukk Hylotrupes bajulus, der den utnytter gangsystemet til husbukken. Skilleveggene mellom cellene i reiret mures av fin sand og leire. Den tar mest larver av mindre sommerfugler, som viklere, som mat til sine egne larver. De voksne er på vingene fra midten av juni til slutten av september, og den besøker gjerne blomster av skjermplanter, kurvplanter og av rosefamilien. Gullvepsen Chrysis vanlithi er oppgitt boparasitt hos gasellemurerveps (Paukkunen et al. 2015).