Rankefotingene tilhører krepsdyrene og består av tre hovedgrupper som hver har sine spesifikke tilpasninger til miljøet. Fastsittende rur er de vi kjenner best til, rotkreps er parasitter på andre krepsdyr og den tredje gruppen er en gruppe av gravende krepsdyr som borrer seg inn harde materialer.

Rur er nøkkelarter i mange marine bentiske habitat og de dominerer ofte faunaen i den steinete tidevannssonen. De har evne til masse-kolonisering og rask vekst og er derfor en av hovedgruppene av begroingsorganismer. Rur setter seg godt fast på harde overflater og blir på samme flekken hele livet, hvor de filtrerer vann for næring. Den kjente amerikanske zoologen fra 1800-tallet, Louis Agassiz beskrev dem som «ingen ting annet enn et lite rekeaktig dyr, som står på hodet i et kalksteinshus mens det sparker mat inn i munnen». 

De fastsittende rankefotingene (Sessilia) er en noe uvanlig gruppe krepsdyr, men det er ingenting i mot de parasittiske rotkrepsene, (Rhizocephala) som fremstår som enda mer bisarre. Disse parasittene infiserer en krabbe eller reke som liten larve. Her etablerer de et heftig rotsystem inne i kroppen før det bryter igjennom skallet til verten for å danne et sekkelignende ytre organ hvor neste generasjon oppfostres. Rotkreps blir av og til kalt «kropps-rappere» siden de suger all sin energi ut i fra verten og til og med styrer vertens atferd. Den tredje gruppen er de gravende rankefotingene (Acrothoracica) som er svært små, bare et par millimeter lange. De mangler skall av kalkplater og borrer seg derfor inn i harde substrater som tomme sneglehus for beskyttelse.

Prosjektet har undersøkt eksemplarer fra samlingene til norske universiteter. Diversiteten blant parasittiske rotkrepsene viste seg å være høyere enn tidligere antatt, og antallet arter i Norge ble økt fra 14 til 24. Alle de ti nye artene var nye for vitenskapen. De fleste arter parasittiske rotkrepser viste seg knyttet til én eller får vertsarter. Den eneste gravende rankefotingen som er kjent i europeiske farvann ble funnet både i Oslofjorden og utenfor Sogn og Fjordane. DNA-barkoder for de fleste norske arter har blitt produsert gjennom prosjektet, og kan brukes i senere undersøkelser.

Prosjektet hadde et spesielt fokus på invasive rankefotinger, men fant kun árt, som ikke så ut til å ha spredt seg siden den ble kartlagt i 1972. To andre invasive arter som tidligere har blitt rapportert fra norske farvann ble ikke funnet.