Slekten stokkmaur er med sine ca.1000 arter og ca. 500 underarter fordelt på 44 underslekter, en av verdens største maurslekter selv om Colobopis og Dinomyrmex nylig ble skilt ut som egne slekter (Ward et al. 2016). Den finnes representert i alle biogeografiske regioner, men artsmangfoldet er klart størst i tropiske områder. I vår del av verden er gruppen artsfattig med 56 arter fordelt på tre underslekter i Europa, hvorav 12 arter i Nord- og Mellom-Europa og 4 i Norden. Stokkmaur karakteriseres gjennom at antennefestene ligger et godt stykke over munnskjoldets øvre kant til forskjell fra hos andre bitemaur der disse er festet umiddelbart inntil munnskjoldet. I Norge finnes 3 arter som alle tilhører samme underslekt (Camponotus s.str.).

Stokkmaur Camponotus er egentlig nokså anonyme og lite aggressive maur, men særlig skogstokkmaur C. herculeanus har fått stor oppmerksomhet som et fryktet skadedyr siden den kan etablere bol i bygningsmateriale. Stokkmaur er ofte knyttet til morken ved, men skogstokkmaur kan også gå i levende trær når disse er angrepet av råte. De to andre artene, jordstokkmaur C. ligniperda og sotstokkmaur C. vagus, lager gjerne kolonier i jord under bakken, men ofte i forbindelse med morken ved i røtter. Jordstokkmaur er dessuten en av Europas største maurarter og dronningen kan bli opptil 18 mm lang. Sotstokkmaur er en svært sjelden art som har noen av sine ytterst få forekomster i Norden på solvendte svaberg i skjærgården i Østfold. Stokkmaur lever både av honningdugg fra bladlus, tresaft og som predatorer på andre små invertebrater.

Arbeiderne av stokkmaur finnes i to størrelser, hvorav de store soldatene er meget karakteristiske med sin store og brede hodefasong. De små arbeiderne er mer anonyme og forveksles ofte med skogmaur. Alle våre stokkmaurarbeidere karakteriseres imidlertid ved at mellomkroppen er jevnt buet i profil og at hodet er jevnt mørkt farget. Stokkmaur er lite aggressive i motsetning til skogmaur som vil vende bakkroppen opp og sprute maursyre når de forstyrres.