Vingespenn

31-43 mm.

Kjennetegn

Vingeoversiden er oransje med et oftest spinkelt mønster av svarte flekker og streker. Bakvingeundersiden er i gule og brune sjatteringer med enkelte utydelige sølvflekker og med en tydelig sølvflekk på midten. Arten skiller seg fra de fleste andre Boloria-artene ved at både fram- og bakvingen er mindre avrundet, med et tydelig ”hjørne” midt på bakvingens ytterkant. I tillegg er sølvpletten midt på bakvingens underside begrenset av cellen til den indre delen av det lyse tverrbåndet. Den deler disse trekkene med myrperlemorvinge, og atskillelsen av disse to nærstående artene kan by på problemer. Følgende karakterer vil være en hjelp: De svarte flekkene på oversiden er spinklere og mer strekformede hos fjellperlemorvinge. På framvingens underside er de samme flekkene redusert, noen ganger til utydelige skygger, mens de er fremtredende hos myrperlemorvinge. Bakvingeundersiden har ofte flere sølvflekker og dypere rød farge hos myrperlemorvinge enn hos fjellperlemorvinge, som alltid er gulsjattert. Det lyse tverrbåndet på bakvingeundersiden er ved framkanten normalt bredere hos fjellperlemorvinge. Eksemplarer fra lavlandet i Sør-Norge er alltid myrperlemorvinge. I fjellet og i nord opptrer de to artene sammen.

Totalutbredelse

Sirkumpolar. Nord-Europa, Pyreneene, Alpene og fjellområder i Russland så langt øst som Amur. Nordlige deler av Nord-Amerika.

Utbredelse i Norge

Temmelig vanlig i fjellet fra indre Rogaland til Finnmark. Lengst i nord også i lavlandet. Arten mangler i ytre strøk av Vestlandet og Trøndelag.

Unge stadier

Larven lever på fioler (Viola), særlig fjellfiol, men også på harerug. Den er brungrå med to gule rygglinjer langs en mørk midtlinje. Den har brun behåring og kjøttfargede torner. Larven overvintrer opptil to ganger.

Flyvetid

Juli - primo august.

Økologi

I lysninger i fjellbjørkeskog og på bakker over tregrensen der det er rikelig med blomster.