Vingespenn

41-52 mm.

Kjennetegn

En av våre fire største perlemorvinger. Vingeoversiden er oransje med svarte flekker og fine svarte ribber. Hos hannen er framvingens ribbe 2+3 bakfra svakt fortykkede med duftskjell. Bakvingeundersiden er gul med grønne og brune sjatteringer og har flere store pletter som vanligvis er gule, sjeldnere sølvfargede. Langs kanten er det en rad rustrøde øyeflekker, et trekk som skiller arten fra (aglajaperlemorvinge). Arten er svært lik adippeperlemorvinge, og det eneste sikre skilletegnet er hannens duftskjellribber som hos niobeperlemorvinge ikke er nevneverdig fortykkede. Ellers kan arten skilles fra adippeperlemorvinge på en kombinasjon av følgende karakterer: vingespenn gjennomsnittlig mindre, 41 - 52 mm. Forvingens ytterkant rett eller svakt konveks. Bakvingens underside vanligvis med gule, sjeldnere med sølvfargede flekker. Disse er ofte kantet med skarpe svarte streker. Den midterste av de brunkantede øyeflekkene vanligvis tilstede. Indre del av bakvingen i gule, grønne og/eller brune sjatteringer med relativt skarpe overganger mellom fargene.

Totalutbredelse

Europa unntatt de nordligste delene, østover gjennom Tyrkia til Amur.

Utbredelse i Norge

Tidligere utbredt over hele Østlandet samt Aust-Agder, Voss i indre Hordaland og Lærdal i indre Sogn. I dag er utbredelsesområdet skrumpet inn til et relativt lite område på begge sider av Oslofjorden, samt deler av Telemark og et lite område på Hadeland i søndre Oppland.

Unge stadier

Arten overvintrer som egg. Larven lever på fioler (Viola). Den voksne larven er rødbrun, med svart marmorering og med lange kjøttfargede torner på hvert ledd. På ryggen har hvert ledd en firkantet svart flekk delt av en hvit rygglinje og avgrenset på sidene av en hvit plett. Den blir opp til 40 mm lang. Puppen henger fra en stengel nær bakken.

Flyvetid

Ultimo juni - primo august.

Økologi

På tørre og varme bakker og enger, gjerne på sandgrunn.