Nettvingene er en liten orden med overveiende rovlevende insekter. Nettvingene utgjør en av de mest primitive ordnene blant de holometabole insektene, dvs insekter med fullstendig forvandling. Alle nettvinger har to par membranøse vinger, og hos flertallet av artene er vingene utstyrt med et stort antall langs- og tverrgående ribber. Larvene er i all hovedsak landlevende rovdyr, og karakteristisk for nettvingelarvene er at kjevene er hule og brukes til å suge ut innmaten av byttet. Hver kjeve består egentlig av en sammensveising av mandibelen (overkjeven) og den tilhørende maxillen (underkjeven).

Antall og utbredelse

Nettvingene er en liten orden med om lag 6 000 arter på verdensbasis. De forekommer på alle kontinenter utenom Antarktis. De fleste er landlevende på alle stadier, men noen har larvestadiet i ferskvann. I Norge er det registrert 61 arter fordelt på 5 familier.

Anatomi

Kroppsbygning hos gulløye, en typisk representant for nettvingene

Det spesielle ribbemønsteret i vingene skiller ordenen fra alle andre insektordener unntatt kamelhalsfluene. Middløvene mangler dog dette ribbemønsteret.

Nettvingene varierer i vingespenn fra mindre enn 5 mm til over 150 mm for de største artene. Den største norske arten, skogmaurløven (Myrmeleon formicarius), har et vingespenn på rundt 90 mm. Den typiske nettvingen har myk kropp, trådformede antenner, bitende munndeler og to par store, membranøse vinger med et stort antall ribber. Fram- og bakvinge har vanligvis lik utforming, og et godt ordenskjennetegn (som dog deles med kamelhalsfluene) er at ribbene som treffer vingens ytter- og bakkant har flere forgreininger rett innenfor vingekanten. Vingemerke mangler vanligvis. Middløvene (Coniopterygidae) er svært små nettvinger med atypisk utseende som ofte feilbestemmes til andre insektordener. Hos middløvene er vingene dekket av et voksaktig belegg, framvingen er større enn bakvingen, og ribbenettet er kraftig redusert.

  • Hodet er bredt sammensveiset med brystet. Fasettøynene er velutviklede og noe utstående. Panneøyne kan finnes. Antennene er mangeleddete og vanligvis trådformede, hos maurløvene kølleformede. Munndelene er bitende, men kan tidvis være noe reduserte.
  • Brystets første segment er mindre enn de to bakre og danner en mer eller mindre bevegelig halskrage.
  • Vingene er store og har tallrike langsgående og tverrgående ribber. Rett innenfor vingens framkant finnes to parallelle, langsgående ribber (SC og R1) som sitter tett sammen, og som helt eller delvis mangler tverribber mellom seg. Det finnes tallrike tverribber mellom SC og vingens framkant. De øvrige vingeribbene forgreiner seg en eller flere ganger rett før de når vingens ytter- og bakkant. Hos gulløyene (Chrysopidae) er de fleste lengderibbene redusert, og tverribbene er forbundet med karakteristiske sikksakkribber. Fram- og bakvinge har vanligvis samme fasong og ligger i hvile taklagt over kroppen. Vingene er normalt gjennomsiktige, men kan være farget og/eller kledd med fine hår. Hos middløvene er vingene dekket med et voksaktig belegg, ribbenettet er kraftig redusert, og framvingen er større enn bakvingen.
  • Beina er vanligvis utstyrt med fem fotledd, hvorav det ytterste bærer to klør.
  • Bakkroppen er vanligvis lang og smal, og mangler særskilte endevedheng.

Larvene er bredest på midten. De er vanligvis ganske slanke, men kan også være kraftig sammentrukket. Hodet er stort og utstyrt med lange, slanke, fremadrettede kjever som brukes til å gripe byttet med. Unikt for nettvingene er at disse kjevene er dannet ved en sammenvoksing av mandiblene (overkjevene) og maxillene (underkjevene). De er hule og fungerer som to sugerør som larven benytter til å suge ut byttets kroppsvæske. Hos de fleste nettvingelarver krummer kjevene mot hverandre, men hos de vannlevende svampefluene er de svakt sprikende. Et annet spesielt trekk ved nettvingelarvene, som de deler med visse vepselarver, er at tarmkanalen er lukket. Avfallsstoffene fra larvestadiet samles opp i tarmen og skilles ikke ut før det voksne dyret klekker. Larvene har 1-7 sidepunktøyne og mangler panneøyne. Antennene er trådformete og vanligvis lange og mangeleddete. Overleppe mangler. Vorteføtter mangler, men mange arter kan bruke det siste bakkroppsleddet som en ekstra fot. Larvene kan spinne silke ved hjelp av silkekjertler i analåpningen.

Puppene er av den frie typen, men ligger beskyttet i en silkekokong.

Ordenskjennetegn

Voksne nettvinger gjenkjennes lettest på vingenes utforming. Typiske trekk er at fram- og bakvingen har lik fasong, at ribbenettet er svært intrikat med tallrike tverribber, og at lengderibbene gjennomgår flere forgreininger rett før de møter vingekanten. Nettvingene deler disse trekkene med de nært beslektede kamelhalsfluene, men disse er lett kjennelige på sin karakteristiske lange hals. De nært beslektede mudderfluene har et enklere og grovere ribbenett, og lengderibbene forgreines ikke på samme måte før vingekanten. Middløvene med sine atypiske, vokskledde vinger blir ofte forvekslet med mellus (Hemiptera: Aleyrodidae), men kan skilles fra disse blant annet ved at de har bitende munndeler. Maurløvene kan lett forveksles med øyenstikkere, men skilles fra disse på de klubbeformede antennene.

Nettvingelarver forveksles først og fremst lett med ulike frittlevende billelarver, men kan alltid skilles fra disse ved at de mangler overleppe.

Systematikk

Middløve på granbar

De bittesmå middløvene (Coniopterygidae) ligner lite på de øvrige nettvingene og forveksles ofte med mellus eller støvlus.

De norske nettvingene deles i fem familier med ganske forskjellig utseende. Den mest velkjente familien er gulløyene (Chrysopidae). Gulløyene er middels store nettvinger med grønn, grønnbrokete eller brun kropp. Vingene er gjennomsiktige med ribbenett av samme farge som kroppen. Spesielt for gulløyene er at flere av lengderibbene har forsvunnet, at tverribbene i stedet er forbundet med karakteristiske siksakribber. Dette trekket finnes også hos noen utenlandske nettvingefamilier. Et annet kjennetegn er øynene, som er utstikkende og har kraftig gyllen metallglans (derav familienavnet). Den største norske familien er bladlusløvene (Hemerobiidae), som består av små, gulløyelignende arter med gul, brun eller svart kropp og gjennomsiktige eller brunbrokete vinger. En karakteristisk art er sigdbladlusløven (Drepanopteryx phalaenoides), også kjent som «det visne blad». Sigdbladlusløven har brede, brune vinger som imiterer visne blader, komplette med bladnerver, flekker og hakk. Den vesle familien svampefluer (Sysyridae) omfatter små, brune, bladlusløvelignende arter som er knyttet til ferskvann. Familien maurløver (Myrmeleonidae) omfatter kun to norske arter. Disse er store og øyenstikkerlignende med slank mørk kropp og slanke gjennomsiktige vinger. Middløvene (Coniopterygidae) omfatter svært små (kun et par millimeter store) nettvinger med kraftig redusert ribbenett.

Nettvingenes nærmeste slektninger er kamelhalsfluene (Raphidioptera) og mudderfluene (Megaloptera). I eldre klassifikasjoner ble de tre ordnene ofte slått sammen til én orden Neuroptera med tre underordener: Raphidioptera, Megaloptera og Planipennia (= dagens Neuroptera). De tre ordnene utgjør tilsammen en godt støttet naturlig (monofyletisk) gruppe som benevnes Neuropterida, men det innbyrdes slektskapet mellom de tre ordnene er ikke helt avklart ennå. Neuropterida utgjør i sin tur en søstergruppe til billene (Coleoptera) og viftevingene (Strepsiptera).

Økologi og livssyklus

Gulløyelarver

Gulløyelarver lever hovedsakelig av bladlus. Enkelte arter (høyre) kamuflerer seg med bøss og rester av døde bytter.

Flertallet av nettvingene er rovdyr både på larve- og voksenstadiet. Hos noen arter tar de voksne til seg lite næring. Eggene legges på eller i et egnet substrat, og hos mange arter er egget festet til underlaget med en lang, tynn stilk av silke. Dette gjelder blant annet gulløyene, og man kan ofte finne de ovale eggene til gulløyer festet på stilker i vinduskarmer og lignende innendørs. Larvene er vanligvis frittlevende, og jakter aktivt på mindre leddyr som de suger tomme ved hjelp av sine hule kjever. Larver av gulløyer og bladlusløver lever i all hovedsak av bladlus, og mange arter kamuflerer seg med bøss og rester av de døde byttedyrene. Maurløvenes larver lever hovedsakelig av maur og har en usedvanlig jaktteknikk. Larven lager en traktformet fangstgrop i sand og sitter nederst i gropen med bare kjevene stikkende opp av sanden. Når et egnet bytte forviller seg over kanten, kaster larven sand opp på det slik at det sklir ned i gropa og ender opp i de ventende kjevene. En annen uvanlig gruppe er svampefluene, hvor larvene er akvatiske og livnærer seg på ferskvannssvamper og ferskvannsmosdyr. Forpuppingen skjer i en silkekokong og finner alltid sted på land, også hos de akvatiske gruppene. Det voksne dyret bruker kjevene til å tygge seg ut av kokongen under klekkingen. De voksne nettvingene er dårlige flygere og tilbringer mye tid i ro i vegetasjonen. De livnærer seg først og fremst av bladlus og andre små insekter, men noen tar også til seg sukkerholdig væske. Nettvinger produserer ikke hørbar lyd, men hos mange arter kommuniserer kjønnene under kurtisen ved å tappe bakkroppen mot substratet. Bankesignalene er artsspesifikk, og oppdagelsen av disse har avdekket en rekke kryptiske arter, dvs arter som ikke lar seg skille på utseendet alene.

Referanser

Chinery, M. 1978. Insektleksikon I farger. Tiden Norsk Forlag, Oslo. 352 sider.

Chinery, M. 1988. Insekter. Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo. 318 sider.

Grimaldi, D. & Engel, M. S. 2005. Evolution of the Insects. Cambridge University Press, New york. 755 sider.

Henry, C. S. 1985. Sibling Species, Call Differences, and Speciation in Green Lacewings (Neuroptera: Chrysopidae: Chrysoperla). Evolution 39 (5). 965-984.

Larsson, S. G. 1966. Insekter. Almindelig del. Danmarks Fauna 71. Dansk Naturhistorisk Forening. G.E.C. Gads Forlag, København, Danmark. 313 sider.

Wikipedia. http://en.wikipedia.org/wiki/Neuroptera. Lastet ned 16.01.2014


Taksonomi

Vitenskapelig navn
Nettvinger Neuroptera Linnaeus, 1758
Taksonomisk kategori
Orden
Autor
Linnaeus, 1758
Bokmål
nettvinger
Nynorsk
nettvenger
Klassifisering