Tripsene er en liten orden med små, overveiende plantelevende insekter. Trips er langstrakte, bløte dyr med sugende munndeler som de bruker til å ta opp plantesaft og i sjeldnere tilfeller sopp- eller dyrevev. De fleste trips har vinger, og disse har en spesiell utforming som gjør tripsene lette å kjenne igjen. Både fram- og bakvingen er svært smal, og er kantet med lange hår som bidrar til å øke løftearealet. Trips er best kjent som skadedyr på nytteplanter. Mindre kjent er at tripsene, i likhet med veps og termitter, er blant de få insektgruppene som har utviklet ekte sosiale samfunn.

Antall og utbredelse

Tripsene er en liten orden med om lag 6 000 arter på verdensbasis. De er utbredt på alle kontinenter utenom Antarktis og finnes i de fleste landmiljøer, men ikke i vann. I Norge er det registrert 127 arter fordelt på 3 familier.

Anatomi

Tripshode sett nedenfra

Bildet viser den asymmetriske munnkjeglen som beskytter sugemunnen (stiletten). På venstre frambein sees den oppblåsbare fotblæren som er karakteristisk for ordenen.

Tripsene er overveiende små, langstrakte insekter med myk kropp. Noen arter blir over 10 millimeter lange, men de norske artene blir maksimalt et par millimeter. Tripsenes munndeler er unike, og består av en spiss stilett inne i en «munnkjegle» som er plassert helt bak ved halsen på hodets underside. Stiletten brukes hovedsakelig til å ta opp flytende føde men kan også suge opp noe større partikkelbiter. Et annet unikt trekk ved tripsene er føttene, som hver er utstyrt med en oppblåsbar fotblære. Trips kan være langvingede, kortvingede eller helt vingeløse. Når vinger finnes, er de svært smale og kantet med lange hår som øker det effektive vingearealet betydelig. Hos mange arter er kanthårene hengslet slik at de kan rettes ut fra vingen når dyret flyr og legges langs vingen i hvile. Hårene er ikke utstyrt med muskler, så insektet bruker beina eller bakkroppen til å arrangere hårene før og etter flukt. I hvile ligger vingene flatt og parallellt over bakkroppen, med framvingene oppå bakvingene.

  • Hodet er velutviklet og fremoverrettet. Fasettøynene er velutviklet, og det finnes vanligvis tre panneøyne. Antennene er trådformede og består av 6-10 ledd som ofte er av noe ulik tykkelse. Munndelene er modifisert for stikking og suging, og sitter festet helt bakerst på hodets underside. Selve fødeopptaket skjer gjennom en spiss, hul stilett som er dannet av den venstre kinnbakken (mandibelen). Høyre kinnbakke er kraftig redusert eller mangler helt, og tripsens munndeler er dermed asymmetriske. Stiletten beskyttes av en hard «munnkjegle» som er formet av overleppen (labrum) og underleppen (labium). Stiletten trekkes inn i munnkjeglen når den ikke er i bruk. Hos de fleste trips er stiletten ganske kort, men hos enkelte arter er den svært lang og tynn, og ligger kveilet sammen inne i hodekapselen når den ikke brukes.

  • Brystet er bredt sammensveiset med bakkroppen. Det første brystsegmentet er fritt, mens de to bakre er sammensmeltet.

  • Vingene er svært lange og smale med redusert eller helt manglende ribbenett, og er kantet med lange hår langs både fram- og bakkant. Fram- og bakvingen er om lag like lange. I hvile ligger vingene flatt og rett bakover langs kroppsaksen, med framvingene oppå bakvingene. Kortvingede og vingeløse arter forekommer.

  • Beina er relativt kraftige med ett eller to fotledd, og med to ganske små klør. Et særtrekk ved tripsene er at det ytterste fotleddet er utstyrt med en oppblåsbar fotblære som hjelper insektet å få fotfeste på glatte overflater.

  • Bakkroppen er lang og smal. Hunnens bakkroppsspiss er enten utstyrt med en krum, sagtannet egglegger på undersiden (underordenen Terebrantia) eller et rett, sylindrisk eggleggingsrør på spissen (underordenen Tubulifera).

Nymfene ligner vingeløse utgaver av de voksne tripsene, men mangler ekte fasettøyne og har i stedet en gruppe sidepunktøyne. Også panneøynene mangler, og antennene er kortere enn hos det voksne dyret. Fotblæren er også mindre utviklet, mens klørne er større i relasjon til foten enn hos det voksne dyret. Trips har fire eller fem nymfestadier, og et særtrekk ved tripsene, som de deler med skjoldlus og mellus (orden Hemiptera), er at de senere stadiene er inaktive og fungerer som et slags puppestadium. Dette må dog ikke forveksles med det ekte puppestadiet hos de holometabole insektene. De inaktive stadiene (f.o.m. stadium 3) kan mangle antenner, og munndelene er tilbakedannede og ikkefunksjonelle. De har til gjengjeld store ytre vingeanlegg, noe de yngre, aktive nymfene mangler. Hos noen arter er de inaktive stadiene beskyttet av en silkekokong.

Ordenskjennetegn

Vingede trips kjennes lettest igjen på vingenes utforming. Også en del møll (Lepidoptera) kan ha smale vinger med lange vingefrynser, men hos disse er vingene skjellkledde. Vingeløse trips kjennes sikrest igjen ved munndelenes utforming. Også lus kan ha sugende munndeler samt tripslignende kroppsform, men hos lusene er stiletten plassert fremst på hodet, ikke bak ved halsen. Nebbmunnenes munndeler har store likheter med tripsenes, men trips har alltid små munnpalper mens disse mangler helt hos nebbmunnene.

Systematikk

Tripsene deles i to underordener: Terebrantia og Tubulifera. De skilles først og fremst ved hunnens eggleggingsorgan, som hos Terebrantia består av en sabelformet sagtannet egglegger, og hos Tubulifera består av et sylindrisk endestilt rør. Terebrantia er den største underordenen og omfatter 7 familier, mens Tubulifera kun omfatter den ene familien Phlaeothripidae. Begge underordnene finnes i Norge.

Tripsenes nærmeste slektninger er nebbmunnene (Hemiptera). Sammen utgjør de en søstergruppe til støvlus (Psocoptera) og lus (Phthiraptera). Trips og nebbmunner deler flere særtrekk, deriblant sugende munndeler som består av en spiss stylus beskyttet av en hard skjede, samt et puppelignende hvilestadium (hos nebbmunner bare hos mellus og skjoldlus). Disse trekkene har nok likevel oppstått separat i de to gruppene.

Økologi og livssyklus

Trips på blomst

Trips kan opptre i store mengder på kurvplanter, hvor de livnærer seg av plantesaft og pollen.

Vingekjemming

Mange trips bruker beina eller bakkroppen til å kjemme vingehårene før og etter flukt. Hårene bres utover når dyret skal fly, og samles langsmed vingen i hvile.

De fleste trips lever på planter, hvor de livnærer seg av plantevæske og mindre næringspartikler. Tripsenes stikkemunn er normalt for kort til å nå inn til ledningevevet i vertsplanten, og de nøyer seg oftest med å suge ut celleinnholdet i planteceller nærmere overflaten. Noen arter livnærer seg av pollen, men siden pollenkornene er for store til å passere gjennom stiletten, nøyer tripsene seg igjen med å stikke hull på kornene og suge ut innmaten. Trips er ofte tallrike på blomster om sommeren, og mange trips er seriøse skadedyr på blader og stengler av nytteplanter. De fleste tripsarter har en bred diett og kan angripe mange forskjellige planter. En del arter livnærer seg på hyfer eller sporer av sopp, og noen arter er rovdyr som angriper insektegg, midd, rundormer, skjoldlus og andre lettvinte bytter. Tripsene kan formere seg enten kjønnet eller ukjønnet. Eggene legges i eller på et egnet substrat. Hos medlemmene av underordenen Terebrantia brukes den sagtannede eggleggeren til å avsette egget i et snitt eller hull i plantevev eller lignende, mens medlemmene av Tubulifera legger eggene løst på overflaten. Nymfene lever på samme sted som de voksne og livnærer seg av samme mat. Etter det andre nymfestadiet slutter nymfen å spise, og de to eller tre siste nymfestadiene tilbringes inaktive, før dyret skifter ham for siste gang og blir voksen.

De fleste trips er frittlevende og solitære (enslige), men en del plantespisende arter danner galler hvor de kan leve en beskyttet tilværelse. Hver tripsgalle huser vanligvis mange trips, og gallene er vanligvis åpne slik at beboerne kan bevege seg fritt ut og inn og besøke andre galler. Noen arter danner ikke egne galler, men tar i bruk tomme galler etterlatt av andre arter. En del arter tar over andre arters galler med makt.

Noen grupper av galledannende trips har utviklet ekte sosialt levevis (eusosialitet). Disse koloniene består av en reproduktiv hunntrips (en «dronning»), og et antall ikke-reproduktive arbeidere og soldater som hjelper til å fostre opp hennes avkom. En del sosiale arter danner ikke galler, men bruker silke til å spinne sammen planteblader til et telt på samme måte som mange tropiske maur. Noen arter har ikke et fast bosted, men danner midlertidige bivuakker på samme måte som hærmaur. Galledannende og sosiale trips er først og fremst utbredt i tropiske strøk, hovedsakelig i Afrika, Asia og Australia. De mest avanserte eksemplene på sosialitet finner man blant trips som lever på akasier i Australia.

Referanser

Grimaldi, D. & Engel, M. S. 2005. Evolution of the Insects. Cambridge University Press, New york. 755 sider.

Kobro, S. 2013. Trips (Thysanoptera). Norske Insekttabeller 19. Norsk entomologisk forening, Stavanger. 49 sider.

Larsson, S. G. 1966. Insekter. Almindelig del. Danmarks Fauna 71. Dansk Naturhistorisk Forening. G.E.C. Gads Forlag, København, Danmark. 313 sider.

Zhang, Z.-Q. 2011. Phylum Arthropoda von Siebold, 1848. I Zhang, Z.-Q. (Ed.): Animal biodiversity: An outline of higher-level classification and survey of taxonomic richness. Zootaxa 3148. 99-103.


Taksonomi

Vitenskapelig navn
Trips Thysanoptera
Taksonomisk kategori
Orden
Bokmål
trips
Nynorsk
trips
Klassifisering